Er ikke desember hektisk nok fra før?

Endelig er det desember og vi kan begynne å telle ned til jul. Hva er vel ikke bedre enn å starte dagen med å sitte under et godt og mykt teppe, men strikketøy og gløggen i hånda å se på NRKs julekalendre. Det er først etter denne rutinen at dagen virkelig kan starte. Med alle de hektiske tingene man bare MÅ gjøre før jul.

Det skal bakes kaker, handles mat, ordne pakker, pynte, vaske, planlegge, få inn julestemningen og til slutt la julefreden senke seg. Mange ser for seg en koselig og rolig desember som kun skal nytes, men sannheten er vel egentlig at for de fleste så er dette den mest travle og stressene tiden av året. Alle sier hvert år: “Neste år skal jeg være tidlig ute med julegaver, slik at jeg slipper og stresse med dette i siste liten” Men hvert år går 89% på sammen smellen igjen. Og har selvfølgelig glemt at det egentlig er lurt og å starte med juleforberedelser litt tidligere.

Men desember kommer hver år, og selv om vi glemmer disse tingene går desember fortsatt framover, og ting faller på plass til slutt. Selv om desember skal være en koselig måned, er det nok mange som syns det er godt når denne måneden er over, og man endelig kan senke skuldrene litt. Jeg selv er alltid tidlig ute med julegaver, men kan likevel ta litt vann over hode, og jobber iherdig med å få ferdig det siste før jul.

Og så går måneden og du kommer brått på at du ikke har funnet juleantrekket, og da er det bare å snurre seg rundt igjen å finne den perfekte kjolen, genseren, jakka eller skoene. Og selv hvor fullt klesskap vi har er det aldri det vi leter etter eller vil ha på oss. Vi finner alltid på en unnskyldning “Men den brukte jeg i fjor” eller “Den er jo ikke akkurat passe til jul”

Jeg vet ikke med dere meg jeg har alltid en liten gave under treet fra meg selv til meg selv. Hva er vel ikke morsommere enn det. Når du sitter der sammen med familien din og åpner gaver også plutselig kommer det fram en julegave fra deg selv, og da får du jo akkurat det du ønsket deg, jeg syns dette er en litt morsom twist å ta. Og det viktigste av alt er å late som du ble kjempe overrasket over hva du fikk i gaven fra deg selv for da får du stort sett alle til å trekke litt på smilebåndet.

Helt tilslutt lurer jeg på hva nettopp du liker med desember? Har du noen tradisjoner? Kjenner du deg igjen i noe av denne beskrivelsen? Det gjør i hvert fall jeg!

Jeg er BARE oppmerksomhetssyk

På bloggen min skrive jeg om litt forskjellig, men min hovedfelt går på det å dele hvordan livet mitt er i hverdagen. For å belyse at psykisk helse ikke skal være så tabu belagt. For at andre mennesker skal se at det er lov og ikke ha det perfekte liv. Men for meg er det også kjempe viktig å dele de positive tingene i hverdag. De tingene som gjør meg glad, fine stunder og gode minner. Men jeg vil ikke være den så kalte “Rosabloggere” med det “perfekte” liv. Det er ingen som har, men noen har større problemer med å takle ting i hverdagen, og i den båsen er dessverre jeg.

Grunnen til at jeg velger å dele om min psykiske helse, utfordringer, erfaringer på både godt og vondt, og ting som til tider kanskje ikke alltid er like lett å dele er på ingen måte fordi jeg ønsker opperksomhet. Men fordi at det er et tema som er veldig tabu. Det er en ting vi trenger å høre mer om i hverdagen, og vi trenger å høre fra dem som faktisk sitter i den situasjonen, og ikke bare hva forskere eller leger mener. Jeg føler selv det er mye rundt psykisk helse som folk kan lite om. Noen syns det er vanskelig å be om hjelp fordi de kanskje er redde for å faktisk bli tatt på alvor, eller redd for å plage andre personen med sine plager. Eller bare man er redd for at folk skal finne det ut. Men sannheten er egentlig at det er ingen fasit på hva som er et stort problem eller ikke. Alle mennesker opplever ting på forskjellig måter, og ting som kan være en liten ting for noen kan være et kjempestort problem for andre mennesker.

Det er mange som mener jeg lever det perfekte liv. At jeg bare er ute etter oppmerksomhet. At jeg ikke har noen stemme til å kunne skrive om psykisk helse. Mener du dette er det helt greit, men som en påvirker i sosiale medier, kan jeg ikke skrive alt hva jeg vil. Jeg kan ikke skrive om ting som kan påvirke andre i negativ vei, eller måter jeg kanskje takler på feil måte, og dette fordi jeg ikke vil hjelpe folk til å finne måter å skade seg på, eller enda verre. Jeg kan dele tanker og erfaringer, men alt må plukkes ut og velges. Jeg skulle mange ganger ønske jeg kunne dele alt jeg hadde lyst til å dele, men det går ikke. Jeg må stå ansvarlig for ting jeg velger å dele og jeg har tatt et valg om at jeg ikke vil være som det Instagram miljøet som deler bare selvmordsforsøk, måter å gjøre det på, bilder av alvorlig selvskading osv. Jeg vil ikke dele ting andre kan bruke for å skade seg eller havne på feil bane. Jeg vil belyse psykisk helse og vise at det ikke er galt å slite. Jeg vil dele mitt liv med dere for å andre i samme situasjon kanskje kan kjenne  seg litt igjen, og vite at det er lov å ikke alltid ha det like bra og at det ikke alltid er nødvendig å stå alene i ulike situasjoner. Og at det aldri er feil å be om hjelp. For det er kun du som vet når problemet er en så stor plage at du trenger hjelp til å takle det, og hver enkelt menneske opplever ulike situasjoner forskjellig.

Til slutt vil jeg bare skrive en ting. Husk at det er bedre å spørre om hjelp en gang for mye, enn en gang for lite. Det fins hjelp der ute bruk for rundt deg. Bruk systemet i Norge, for det fins hjelp for alle!

Mistet kontroll over meg selv

Det å ha kontroll over sitt eget liv, sine egne følelser og sine egne tanker er veldig viktig. Det å finne en balanse og styre over livet selv. Det å føle mestring, styrke, glede og sorg. Det å klare å kontrollere disse følelsene. De fleste klarer dette fint, men vi har også dem som sliter med dette. Jeg er en av dem. Det å slite psykisk har ofte med seg sånn type problematikk.

På mange måter er dette veldig rart. I det ene øyeblikket kan jeg være i godt humør og i neste kan jeg føle hele bakken under meg har rast sammen. Jeg kan være lei meg, selv om jeg egentlig burde være glad. Når jeg skal føle mestring kan jeg føle at det ikke var bra nok også videre. Og jeg tror mange kan kjenne seg igjen i noe av dette selv om dem kanskje ikke sliter psykisk. For i noen tilfeller er det vanskelig og vite hva man skal føle, hvordan man skal reagere osv. Og noen dager virker alt bare håpløst. Men når disse symtomene blir en del av hver en hverdag, og det gjør at du ikke lenger klarer å ha kontroll over det, eller det lager problemer og hindringer i hverdagen er det ikke alltid like lett.

Når du egentlig for eksempel skulle vært på butikken, men du tørr kanskje ikke gå fordi du er redd hva alle andre tenker om deg. Eller du skal ha besøk, og gleder deg egentlig, men samtidig vil du ikke ha besøk fordi du er redd og usikker. Eller kanskje du ikke føler du er bra nok. Det er mange forskjellig ting. Jeg har lyst til å reise på en ferie, men tenk om jeg blir dårlig mens jeg er borte, hvordan skal jeg håndtere dette? Det kan være alt og ingenting. Alle kjenner på sånne faser igjennom livet, men noen i større grad enn andre. Jeg har et stort problem når det kommer til følelse, og tanke registre mitt. Og det skaper store tunge murer i hverdagen min. Jeg over tenker, tar på meg for mye, kan fatte ting helt feil, og mye mer helt ubevist, fordi det er en forsvarsmekanisme kroppen og hode mitt har lært seg. Det betyr ikke alt det er noe alvorlig galt med meg, at jeg ikke er bra nok, eller at jeg er gal. Men det er sånn min hverdag er akkurat nå og selv om jeg vil eller ikke så må jeg bare godta det.

Jeg skulle ønske livet mitt var perfekt. At jeg hadde en typiske instagram hverdagen. Den perfekte, fine, hverdagen uten en eneste bekymring. At jeg hadde barna 100% og kunne leke og være med dem hverdag. At jeg kunne reist ut på ferie hvis jeg følte for det. Samle minner og fine stunder sammen med barna hverdag, og alltid være der for dem i både opp og nedturer. Livet er ikke alltid som vi se i sosiale medier. Livet er ikke perfekt. Og livet består av både vanskelig og gode faser i livet. Uansett om du er syk eller ikke. Jeg har en vanskelig periode i livet mitt nå, en nedtur for til tider kan virke umulig å komme seg ut av. En tid jeg alltid vil bære med meg, og huske som en vond og utfordrende tid. Men tenk om jeg klarer å komme meg opp igjen. Tenk om jeg klarer å bygge meg opp igjen, få tilbake alt jeg har mistet på veien. Selv om det er vanskelig for meg å se nå, syns jeg det er viktig og skrive litt om det. Være åpen, vise at livet ikke alltid er perfekt.

Vise for andre der ute at det er mulig å få hjelp, og snakke om det slik at folk kan se at dem ikke er alene. At det ikke er galt og slite psykisk. Vise at selv hvor dårlig du er fins det hjelp der ute, man må bare ha litt hjelp og finne den veien som er riktig for deg og dine problemer. Det er ingen fasit, og det er ingen enkel prosess men er det mulig? Og svaret er JA. Jeg er ikke der selv enda, og har en lang vei å jobbe, men jeg er ikke den eneste i verden som sliter. Og det er mange som har vært der jeg er idag. Som har følt at alt håp er borte. At veien virker helt svart, men dem har funnet lys i tunnelen, og kommet seg videre selv om det var utfordrene.

Så husk!! Det er enkelt å si, og vanskelig å gjennomføre, men likevel viktig å huske! DU ER ALDRI ALENE!

Som forlover var det ingen tvil

En gave som ble vellykket! Mamma giftet jeg i sommer, og jeg har ventet spent på å kunne dele bilder av utdrikningslaget jeg stelte istand til mamma. Jeg har ikke kunnet delt bilder å sånn rett og slett fordi det var bilder der mamma hadde på seg brudekjolen jeg hadde laget til henne.

Jeg fikk den store ærene til å være forlover for mamma, og satt veldig pris på det. Da hadde jeg muligheten til å stelle isand en fest for mamma, og vise henne hvor mye hun faktisk betyr for meg. Så det var ingen tvil når jeg fikk vite at jeg skulle være forlover. Utdrikkningslag skulle det bli. Jeg valgte å gjøre dette på en litt annen måte. Jeg hadde ikke lyst til å ha en alkohol fest for mamma, jeg ville ha en dag hun kunne huske resten av sitt liv. Jeg ville ha en dag der kjente og nære venner av mamma kom og viste gleder over at hun skulle gifte seg. Jeg ville at denne dagen skulle være perfekt, og en dag som sitter igjen resten av hennes liv. Og ikke en dag der det ble litt for mye alkohol.

Og det ble vellykket. Mamma storkoste seg og jeg klarte og lure henne trill rundt. Det ble en kjempekoselig dag, som jeg vet hun satt veldig pris på. Jeg har den meningen at men ikke trenger alkohol for å kose seg, og det fikk jeg virkelig bekreftelse på der. Mamma storkoste seg og var virkelig fornøyd. Og jeg ser stolt og glad for at jeg klarte å lage en så fin og spesiell dag for mamma. Det hadde hun virkelig fortjent.

Jeg hadde bake kaker, ordnet lokale og bedd masse venner av mamma. Jeg laget en film til henne, men bilder og videoer fra tidligere år, og sang en helt spesiell sang til mamma. En sang som kom rett fra hjerte. Den sangen har et fint budskap, og jeg syns den passet prefekt til mamma, for å fortelle henne hvor mye hun betyr for meg igjennom en sang. Litt mer om denne sangen kan jeg komme tilbake til i et annet innlegg. Men hele kvelden ble vellykket og mamma var storfornøyd!

Drømmer for fremtiden

Oppi alt det negative, syns jeg det er greit og dele noen positive ting i hverdagen og tanker rundt ting. Jeg har fått endel spørsmål om hva jeg tenker om framtiden. Om jeg har noen spesielle ønsker for framtiden osv. Dette er et spennende og vanskelig innlegg for meg og skrive og jeg velger å ta denne utfordringen. Mange skjønner kanskje ikke hvorfor dette er et vanskelig innlegg og skrive, og det skjønner jeg godt. Alle vet vel hvilken ønsker og drømmer dem har for fremtiden, og det har jeg også. Grunnen til at dette er et vanskelig innlegg og skrive er fordi jeg syns det er vanskelig og vite hva jeg ønsker i framtiden. Eller egentlig er jeg vel redd for å ønske og drømme meg ting i framtiden, fordi jeg er redd for å bli skuffet over meg selv.

Det å sette seg mål og drømmer er veldig bra. Men noen ganger kan dette være veldig skummelt. For meg som har en hverdag med preg av mye uforutsigbarhet, og usikkerhet syns jeg det er veldig vanskelig og sette mål. Jeg har opplevd mange nedturer de siste årene og mål og drømmer er måtte satt på vent eller blitt utsatt grunnet min helsetilstand. Dette har ført med at jeg har blitt veldig redd for å sette meg mål og drømmer, nettopp fordi jeg blir så sint og skuffet over meg selv når jeg ikke klarer å holde de målene og drømmene jeg har satt meg. Det har ofte ført til et stort nederlag for min del, og derfor har jeg heller lagt en sperre for disse tanker og mål, for å slippe å bli skuffet. Samtidig vet jeg at det er veldig viktig og sette seg mål og drømmer i hverdagen for å komme seg videre. For hvert et mål og drøm jeg klarer å gjennomføre vil gleden og mestringsfølelsen komme og den er veldig viktig å kjenne på. Derfor er jeg på mange måter glad for at dette er et spørsmål dere stiller meg, for det er med på å utfordre meg litt på veien, noe som er veldig bra og viktig.

En drøm jeg har for fremtiden er at jeg skal kunne bli frisk nok til å ha barna 100% igjen. At jeg skal klare hverdagen som mamma og at jeg skal klarer å stå i de kamper som kommer. Målet jeg hadde satt meg var at innen sommeren 2020 skulle barna hver tilbake i huset. Da skulle omsorgen for barna hver min og ting skulle være på plass igjen. Dette er en drøm og et håp jeg ikke har lagt fram meg, men har samtidig inne forstått meg med at det kan henne dette kan ta litt lenger tid. Jeg ønsker å ha omsorgen for barna innen Sarah-Isabell begynner på skolen. Få være med å dele de fine minnene, som den første skoledagen, lekser, og bare det å ha en hverdag med en skolejente, samtidig begynner Thea-Aurelia også å bli stor og det er en utvikling jeg har lyst til å være med å se. Drømmen er der og målet er der, men om tidsperspektivet mitt kan opprettholdes er jeg mer usikker på. Tiden går fort, og jeg har fortsatt en lang vei igjen. Men en ting som er 100% sikkert er at barna en dag kommer tilbake for godt og jeg har den daglige omsorgen.

Om noen år håper jeg også at jeg har kommet meg videre i livet. Kanskje funnet et hus, barna er tilbake. Flyttet for meg selv og kanskje til og med bor jeg og Espen sammen. Forhåpentligvis gjør vi det, ingenting er sikkert men hvis ting er så bra mellom oss som ting er idag så vil det skje håper jeg. Det å kunne starte en ny start, med en familie. Barna, en og dele hverdagen og utfordringene med, det er virkelig en stor drøm.

Folk spør også om jeg har noen ønsker og steder og reise. Det har jeg helt klart. Jeg har fra jeg var ganske liten ønsket meg og reise på ferie til Marokko. Aner ikke hvorfor jeg har så lyst til å reise akkurat ditt, men det har alltid vært en drøm, og vil alltid være det. Jeg syns Marokko virker som et veldig fint land, og har veldig lyst til å se kulturen og miljøet nedi der. Jeg har også veldig lyst til å reise litt. Oppleve verden. Reise ned til et fattig land der det er en helt annen levemåte enn vi er vant til. Til et land der bare det å få tak i mat og vann er en kamp, mens vi bare kan gå i kjøkkenkrana på kjøkkenet. Jeg har lyst til å reise ned og se hvordan dem har det, og være med å hjelpe dem, men ting. Om det er å bare ha med noen klær ned til barn som trenger det, eller andre ting dem trenger. Leker, dele fine stunder som musikk på kvelden med varme tepper osv.

Ellers er Norge også et fint land og reise i. Vi har så mange fine steder her i Norge, som kan bli en like fin ferie som alt annet. Det å oppleve landet vi bor i mener jeg kan være viktig og veldig fint. Så en ferie der jeg kan reise rundt i Norge og oppleve nye steder er helt klart et stort ønske. Jeg tror kanskje jeg avslutter dette innlegget her. Kan heller komme med en del 2 en dag, drømmer og ønsker forandrer seg hele tiden og fort kan det være andre mål og drømmer som har kommet så kan gjerne skrive et sånn innlegg senere om det er et ønske.

 

Alene når Espen er på besøk?

Etter forje innlegg er det mange som lurer på hvordan denne ordningen er nå Espen er på besøk eller vi finner på ting. Det er også mange som lurer på hvordan dette er for Espen sin del. Akkurat hvordan dette er for Espen sin del kan jeg ikke svare på, men kan alltids spørre om han vil komme med et gjesteinnlegg her på bloggen. Men hvordan det er når han er på besøk og når vi skal finne på ting kan jeg svare mer for.

Sånn situasjonen er akkurat nå så er personalet her selv når jeg har besøk av Espen. Skal vi finne på ting eller reise på butikken er også personalet med oss. Dette er på ingen måte fordi de ikke stoler på Espen, men pga min sikkerhet. Dette er jo en hverdag som han bare må godta sånn situasjonen er akkurat nå. Jeg kan skjønne på mange måter at dette ikke alltid kan være like gøy for han, men han vet like godt som meg at det er fordi jeg skal være i trygge hender, og ikke fordi det er noe galt med han. Når du er sammen med noen du er glad i godtar du det meste, og Espen har godtatt at det er sånn det må være nå. Det er ikke sånn at vi ikke har noe tid sammen, men vi har ikke mye alene tid sammen.

Hver kveld etter klokken 10 går kveldsvaktene av vakt og nattvakten kommer på. Da har det seg sånn at jeg har en alarm på hånda. Sånn at hvis det skulle være noe er det bare for meg å trykke på denne. Vanligvis når jeg er alene legger jeg opp nattan med den som er på vakt og jeg sitter ofte oppe sammen med dem til jeg skal legge meg. Når Espen er på besøk gjør jeg ikke dette. Når kveldsvakten er ferdig på jobb er vi igjen nede i leiligheten alene. Det er ikke så mye alene tid da vi sover på nattan, men vi får noen timer sammen, der vi kan se en film eller finne på noe bare oss. Denne tiden er da verdifull. Men så har det seg sånn at vi kan fint finne på ting på dagtid også. Personalet tilrettelegger sånn at dem trenger ikke å sitte oppå oss. Si vi skal på kino f. eks. kan jeg si at jeg og Espen setter oss her også setter dere dere på raden foran. Eller at de er der hele tiden men ikke sitter oppå oss. Dette er en hverdag man etterhvert vender seg til, og det er jo ikke sånn at det vil være sånn for alltid. Dette er en periode i livet akkurat nå, som familie, venner og Espen bare må godta, selv om det kan være litt kjedelig til tider.

 

En tilrettelagt hverdag

Hei! Min hverdag er ulik mange andre sin. Jeg har en helt annen hverdag enn mange på min alder. Jeg bor i en bemannet bolig, men tilsyn hele døgnet og det å være alene kan jeg ikke. Ikke fordi jeg ikke vil eller fordi jeg ikke er moden nok, men fordi jeg ikke klarer å holde kontroll på mine egne  impulser og har problemer med å takle opp og nedturer. Alle mennesker har opp og ned turer og dette er helt normalt og et godt tegn, men for noen kan dette bli et problem. For meg er det nettopp sånn. Jeg kan ha en bra og dårlige dager, men problemet et at det kan gå over styr, derfor har jeg et behov for hjelp til hverdagen. Det er mange som lurer på hvordan min hverdag egentlig er. Det fordi det virker som hverdagen min er som alle andre sin. Nå skal det sies at at det er ikke alt som synes utad. Når jeg er på butikk eller en tur i byen osv.

Det har seg sånn at jeg aldri er alene. Jeg har tilsyn så og si hele døgnet. For at jeg skal være i trygge hender og føle at jeg er trygg selv, og ikke gå med all usikkerheten og redselen. Jeg bor i en bemannet bolig. Det vil si at jeg bor i en egen leilighet, men det er flere leiligheter i bygget. Pluss at det er noen som jobber på huset. Den ene leiligheten er altså for de ansatte. Der dem ha overlapping og rapporter, og der dem oppholder seg når dem er på jobb. Alle har forskjellige behov, og i dette innlegget får dere vite om hvilken behov og hjelp jeg har.

Jeg har to personalet på meg hele dagen. Så når dem er på vakt er dem nede hos meg hele dagen. Det vil si at fra jeg står opp til jeg går å legger meg har jeg to personer på meg hele dagen. Som er nede i leiligheten min hele tiden, og er med å finner på de tingene jeg ønsker. Jeg er aldri alene og reiser heller aldri ut alene. Hvis jeg ønsker å reise ut på noe tilrettelegger vi til det også er dem med meg.

Jeg har er system der det er leid inn noen fra heimta. Det er et firma som jobber i hjemmet til folk som trenger det. Det er da 3 faste personer, som jobber hos meg. Det kommer da en på vakt på mandag som jobber til torsdag. Så kommer det en ny en som er fra fredag-søndag og sånn går det. De er da 4 eller 3 dager på meg hele dagen. Pluss at jeg har en fra personalet fra boligen jeg bor i som er på meg. Der er det forskjellig og det kommer helt an på hvem som er på jobb. De jobber vanlig turnius så det vil si at det er 2 forskjellig iløpet av dagen.

Si jeg skal reise ut på kino med noen venner for eksempel så blir da det personalet som er på meg den dagen med på kino. Mange vil kanskje tenke at dette må være slitsomt og kjedelig, og at jeg ikke får noe privatliv, og det kan være sant på mange områder, men for meg er dette et stort behov. Og jeg ser ikke på det sånn lenger. Dette er tiltak som har blitt iverksatt for at jeg skal være trygg. For at jeg skal kunne ha noen rundt meg, som jeg er trygg på til en hver tid. For at de rundt meg skal vite at jeg er trygg og for at jeg selv skal få hjelp til å håndtere disse settingene. For at alle skal vite at jeg kommer hjem igjen, at jeg ikke har fått i meg noe jeg ikke burde osv. Dette er rett og slett for mitt beste og dem rundt meg.

På natt er det kun en på vakt på hele huset, men da tilpasser vi natten utifra mine behov den dagen. Det vil si at noen kvelder er jeg  nede og legger meg alene, mens andre kvelder kan det henne den personen som er på jobb er med meg ned til jeg sovner. Dette alt fra hvordan dagen min har vært. Dette kan virke som at vil virke litt kunstig og unormalt, men det blir egentlig ikke det. Vi lager middag sammen og spiser sammen, vi finner på ting og prøver å gjøre hverdagen så best som mulig ut ifra formen min. Jeg kan skrive et innlegg senere om hvordan denne tilpasningen har fungert for meg og hvordan tilvenningen inn i denne hverdagen var for meg om dette er et ønske, men det er sånn min hverdag er å jeg må leve ut ifra den. Sånn er det å det må jeg bare godta! Og håper selvfølgelig folk også klarer å godta dette.

Noe du lurer på?

Hei, denne uken har vært hektisk på mange måter samtidig som jeg har ligget med feber og lungebetennelse, derfor vært litt stille har heller konsentrert meg om å komme meg opp på beina igjen. Har prøvd å dele litt, men har også måtte hvile. Men nå er jeg frisk og rask igjen og innleggene står for tur.

Jeg har masse planer for bloggen framover, og det vil komme masse, morsomme og seriøse innlegg. Noen innlegg for at dere skal bli bedre kjent med meg, og mye mer. Men er det noe spesielt dere dere ønsker at jeg deler på bloggen? Noen temaer dere ønsker å vite mer om? Spørsmålsrunde? eller noe annet? Bare legg inn en liten kommentar i kommentarfeltet så skal jeg klare å lage et innlegg om dette. Alltid fint meg litt veiledning til hva dere ønsker å lese, og hva dere ønsker å vite mer om. Så er det noe du lurer på så send en kommentar, og gi lyd fra deg. Blir bare glad for hjelp til å vite hva dere ønsker å lese om.

Bursdagstema: Hawaii

Her er et innlegg jeg har gledet meg til å viser dere. Som jeg har skrevet til dere tidligere, er jeg veldig glad i å ordne istand bursdager. Og det blir aldri gjort halvveis. Hele huset pyntes opp, og alt fullføres fra topp til tå.

I starten av sommerferien hadde jeg 5 år bursdag for Sarah-Isabell. Hun er jo sommerbarn, så hva passer vel ikke bedre enn å ha HAWAII tema. Jentene syns det var kjempe stas og de storkoste seg hele dagen. Her får dere noen bilder fra bursdagen, og kanskje blir du inspirert til å gjøre noe ala det sammen til ditt barns neste bursdag.

Timeglasset snur fort

Den siste uken har jeg rett og slett ikke hatt mulighet til å blogge om alt jeg har planlagt, men er tilbake igjen nå. Det er mange grunner som gjør at jeg ikke fikk fullført blogg planene denne uka og det er rett og slett så enkel som at jeg har vært for dårlig. Og jeg vet det er mye spørsmål der ute, og mange som lurer på ting rundt mitt sykdomsbildet.

Det har seg nemlig sånn at helsen min kan være varierende fra dag til dag. Selv om jeg har det bra en dag, kan dagen etter bli et rent mareritt. Det gjør det veldig vanskelig og planlegge så veldig mye. Jeg kan ha en dag med strålende humør og dagen etterpå kan det ha helomvendt.

Jeg tar stort sett en ring om gangen. Og noen dager bare en time om gangen. Og kan til tider være mye innlagt i psykiatrien. Ingen lege har blitt 100% på hvilken diagnose jeg egentlig har da dette er veldig vanskelig å vurdere. Dette gjør det også vanskelig på mange måter og hjelpe meg, da både medisiner og  behandling skal være rett. Men samtidig er det viktig og ikke få feil diagnose sånn at jeg ikke får feil medisiner.

Den siste uken har vært tøff og det er nettopp derfor jeg ikke har kunnet bloggen. Jeg har hatt innleggelse, og mye styr, samt at jeg fikk lungebetennelse. Men blir nøye fulgt opp å satser og tror jeg er på vei opp igjen. Hvis det er ønskelig kan jeg legge ut et innlegg om litt hvordan hverdagen min er, og hvilken oppfølging jeg har i hjemme.

Ønsker du å vite mer så lik dette innleggget så jeg vil gi dere en forklaring. Er det også noen spørsmål er det bare og kommentere nede i kommentar feltet og jeg vil samme spørsmålene og besvar den til uka.