Åpne øynene, konsikvensene kan være store!

Jeg kjenner at jeg blir så sykt irritert, skuffet og sint. Folk må åpne øynene, folk må få opp øynene, dette systemet fungerer ikke. Vi som har psykiske plager og utfordringer kan ikke bare legge problemmene våres til sides fordi det er coronavirus. Vi kan ikke stoppe tankene, vi kan ikke stoppe trengen til å skade oss.  Det er ikke bare å stoppe opp alle tanker og følelser. Dette gjelder ikke bare psykisk syke men alle mennesker her i verden. Men skal vi virkelig stoppe alt av hjelp til psykisk syke fordi det er cornonavirus? Hvor havner vi da? Skal akutt hjelp være stengt for pasienter fordi det er corona? Vi må åpne øynene for vise ting vi øddlegger her. Hvor langt skal ting gå før man får hjelp?

For en psykisk syke er rutiner viktig. Det er viktig for alle i hverdagene, men for pyskisk syke er dette ekstra viktig. De tingene vi gjør i hverdagen som nå har blitt satt på pause pga coronavirus er noe som påvirker mange av oss. Små gleder kan være nok til at vi holder oss oppe, men de fleste av disse ting er nå stengt eller satt på pause pga coronavirus og det skjønner vi alle. Og det er ikke noe galt med det, vi må gjøre tiltak for å stoppe viruset og stoppe spredning, å der må alle bidra. Men jeg blir så utrolig sint når jeg leser om at folk ikke blir tatt på alvor hos lege, legevakt pga coronaviruset.

I media skrives det at kommunenen må sette inn flere til tiltak og hjelp til dem som sliter psykisk, fordi akuttavdelinger ikke kan ta imot pasienter fordi å unngå at de skal få coronavirus inn på avdelinger, men hvor langt skal ting egentlig gå før man får riktig hjelp? Jeg kan selv si at jeg har vært i denne situasjonene men når jeg i tillegg leser om dette i media blir jeg provosert. Når pasienter kommer inn på til en lege eller legevakt pga selvskadingstrang eller enda verre selvmordstrang er det viktig at dette blir tatt på alvor. Vi kan ikke bare si at man må gjøre det beste ut av situasjonene, og ikke gi hjelp. Dette er en skummel vudering å avvise. For det første må akutt avdelinger ta imot pasienter.

Det er helt sykt at folk faktisk må havne på intensivavdeling før dem skal få riktig hjelp. At ting må gå så langt før helsevesnet faktisk tar dette på alvor. Jeg har selv kjent på dette mye de siste ukene. Det å ikke bli hørt av helsepersonal, eller at dem ikke kan gi deg noen å prate med en gang. Dette er også grunnen til at jeg har vært stille på bloggen. Det å føle seg alene, det å føle at man er til bry fordi man trenger hjelp, det å føle at man tar hjelpen andre kanskje trenger mer. Dette er ting som stadig går igjennom hode, for selv om man sliter psykisk tenker man på folk rundt. Man tenker på risikogruppene, men det hjelper ikke når problemmene blir for store, og man i tillegg ikke får den hjelpen man trenger. Vi får ikke satt problemmene våre på pause fordi det er coronavirus.

Jeg blir så sint når folk skriver at kommunen må ta dette ansvaret, fordi alt av kommunepsykiatre er permitert. Alt sånt er satt på pause fordi det skal hindres smittefare, og da lurer jeg virkelig på hva helsevesnet menner kommunen skal gjøre. Jeg bor i bemannet bolig, men det er så mange andre ute der som ikke har en bemannet bolig. For det fins ikke tilbud i kommunene dette er satt på vent som alt annet. Når folk trenger akutthjelp må det gis, selv om vi er i en akuttsituasjon. Om man trenger akutt hjelp i psykiatrien må man få hjelp. Konsikvensen av å ikke få hjelp kan være stor. Og det skal ikke være nødvendig at ting skal gå så langt at du må legges inn på sykehus for behandling før man får den hjelpen man trenger i psykiatrien.

Jeg hadde en situasjon her for to ukes tide siden, der jeg hadde det veldig vanskelig, når jeg var på sykehuset spurte vi etter om jeg kunne få snakke med en psykiater, men dette hadde de ikke tillgang på. Der satt jeg. Legekontoret var stengt så fastlegen kunne jeg ikke reise til, DPS var stengt for klokken var over 15:00. men mitt behov for å snakke med noen som hadde kompetanse var viktig, men dette fantes det ikke fordi jeg ikke var innlagt. Jeg reiste derfor hjem uten egentlig å få noe mer hjelp, selv om jeg hadde behov for å snakke med noen uteforstående. Jeg dro heller hjem like dårlig, uten hjelpen jeg trengte. Dette ordnet seg på sikt for meg, med mye fram og tilbake. Men vi må åpne øynene psykisk syke må få den hjelpen dem trenger selv om Norge er i en krise!! Selv om drømme situasjon kunne være at vi kunne sette problemme være på pause, er det faktisk noe vi ikke klarer. Trenger vi hjelp må vi få det. Åpne dørene!

Kode for å importere bloggen min til Nouw: 2703994683

Bursdagstema avsløres!

Det har tatt noe tid å få skrevet dette innlegget. Da jeg har hatt noen helseutfordringer som har gjort at jeg ikke har hatt mulighet til å skrive dette innlegget før nå, men det er bedre sent enn aldri. Jeg har alltid store forventninger til bursdagsfeiringene jeg lager til barna, og denne bursdagen hadde jeg ikke noen mindre forventinger til bursdagen. Jeg liker å ha det gjennomført og bruke tid på det, og kan jo si at jeg allerede har begynt og tenke på bursdagen til Sarah-Isabell.

Denne gangen gikk ikke alle planene mine etter planen og måtte brått snu hode rundt og tenke ut litt nytt men dette ordnet seg selvfølgelig og heldigvis. Barna er jo glad det blir bursdag og tenker ikke over all jobben jeg legger i bursdagene men jeg koser meg med det og syns det er gøy og ha et tema for hver bursdag og da tenker jeg at det er greit. Jeg liker og drive med håndarbeid og alt mulig av pynt, baking og det å ordne ting, og da ser jeg på det som en fin anledning til å kunne utfordre meg selv og jobbe med ting jeg vanligvis ikke gjør og stortrives med dette hver gang.

Denne bursdagen ble tema hest, dette fordi barna elsker å drive med dyr, og elsker hest. På et tidligere samvær vi hadde før jul var vi oppe på en gård der barna fikk muligheten til å ri på hest og prøve det ut og det falt godt i smak. Etter dette samværet var temaet for bursdagen helt klart, bursdagen ble kjempe fin og det vil komme et innlegg med bilder fra bursdagen iløpet av helgen!

 

Psykisk helse når Norge står stille!

Hei alle sammen! Egentlig hadde jeg bestemt meg for og ikke skrive om koronaviruset på bloggen. Jeg hadde egentlig valgt å la dette være utenfor bloggen da vi hører på dette i alle sosiale medier, men dette valgte jeg og endre da disse tider kan påvirker rus og psykiatri. Jeg har valg og heller skrive et innlegg om hvordan det er for psykisk syke i disse tider og hvordan dette påvirker helsen våre. Jeg har snakket med forskjellig innstanser og hørt litt hvordan dem opplever dette for å skapet et innlegg ikke bare ut ifra mine erfaringer.

Hvis vi går inn på akutt psykiatrien for eksempel, så er dette en helt spesiell situasjon. De har mange rettningslinjer dem MÅ følge som igjen gjør det mer krevende å få inn pasienter. Men jeg ble selvfølgelig nysgjerrig på om det er mer eller mindre pågang på akutt psykiatrien nå enn til vanlig. Så dette fant jeg ut at jeg måtte finne mer ut av. Norge og hele verden er jo rammet av noe helt spesielt, og det er klart at dette påvirker landet og verden. Men hvis vi ser inn på en akutt psykiatrisk post, kan dette fort be på utfordringer. Som i alle andre helse sektorer så er det mange som må være borte fra jobben grunnet smitte eller karantene. Si det kommer inn en smittebærer inn på akutt psykiatrien gjør dette at dem må bruke dobbelt så mange personalet på en pasient enn dem vanligvis må. Dette for å unngå at andre pasienter skal bli smittet. Det i seg selv fører jo til at dem må være enda flere på jobb for at ting skal gå rundt, noe som kan bli et problem i når personalet allerede er svekket. De kan jo heller ikke sette inn personal som er i risikogruppen inn til en smittet eller en som kan være smittet. For å unngå at risikogruppen skal slippe og få smitten. Det er jo heller ingen hemmelighet at mange helsesektorer har manko på verneutstyr, og det gjelder også psykiatrien. Når det kommer inn en smittet eller mulig smittet må verneutstyr brukes for at personalet ikke skal dra med seg smitte inn til andre pasienter igjen. Det er derfor viktig at psykiatrien også har bra med verneutstyr i disse tider. En akuttpost kan ikke legges ned i disse tider. Det er en helsesektor som alltid må være oppe å gå for at psykisk syke kan få den hjelpen dem trenger det.

Når vi går mer inn på pågangen på Akutt psykiatrien kan man se at Norge er i en krise, og at dette gjør folk mer preget i positiv forstand. Det er mye mindre pågang i akutt psykiatrien så langt. Det er mer rolig på avdelinger å mindre innlagte. Om dette bare er tilfeldig eller om dette har med situasjonen Norge er i kan jeg ikke svare på, men det kan jo tyde på at folk er mer forsiktig pga fare for smitte. Eller at folk tenker seg om mer enn en gang. Men samtidig er vi i en situasjon jeg helt klart merker at er mye mer utfordrende for psyken min. Jeg sitter i karantene å må holde meg innen for husets 4 vegger, og alt av aktiviteter jeg vanligvis driver med er satt på vent. Jeg kan ikke ha besøk i boligen jeg bor i grunnet fare for smitte for eksempel. Det er mange ting jeg ikke kan gjøre fordi faren for smitte kan være der. Og det er jo helt klart at den psykiske delen av meg merker dette. Det å ikke kunne finne på sosiale ting, det å ikke kunne gå ut gjør jo at tanker får mer fri tilgang til å komme, og det er vanskeligere å holde dem i sjakk. For min del har det vært en krevende tid, men om dette her med verdens situasjon å gjøre eller bare at jeg har hatt en tøff tid kan jeg ikke gi noe svar på. Men uannsett er det viktigere enn noen gang at vi snakker, står sammen og hjelper hverandre når det trengs! Norge står stille men vi kan fortsatt snakke og hjelpe hverandre. Og det er nå det kanskje er det viktigste av alt! Det er nå det er viktig å bruke stemmen sin!!

En ny bursdag og et nytt tema

Nå er tiden inne igjen og en ny bursdagsfeiring skal feires. Thea-Aurelia har blitt 4 år og dette må vi feire med en fantastisk familiebursdag. I år ble bursdagen litt utsatt, Thea-Aurelia har egentlig bursdag i januar, men grunnet mye planer i januar og februar ble bursdagen flyttet til mars. Så på selveste kvinnedagen, 8mars, skal det feires 4 års familie bursdag. Som vanlig lager jeg mye jobb til bursdagsfeiringen. Mye som skal bakes og ordnes, og jeg kan vil si at i år som alle andre år blir stuen min totalforandret.

Det har vært fylt med masse baking av kaker, sying av puter, pynt på lys, handling og nettbestilling av ting som trengs. Det vil bli godt over 100 ballonger i stuen, men masse pynt og masse gode kaker. Bursdagskakene er ikke helt klare enda da dette er noe jeg tar de siste dagene før bursdagen, kun noen ting som makroner og kjeks er bakt og lagt i fryseren. Det går fort til 8.mars, og denne helgen har vært fylt med masse sying, og forbredelser til bordpynt osv. Selve temaet til bursdagen velger jeg og holde hemmelig litt til. Det får dere se når stuen er ferdig pyntet og ordnet til den store dagen.

Her kan dere se noen bilder av tiden som har gått med på forbredelser denne helgen. Kanskje noen klarer å gjette temaet til bursdagen? Fasiten kommer neste helg. Jeg kan trygt si dette har vært en helg med mye morro. Som jeg tidligere har sagt så vet jeg godt at barna ikke bryr seg om hvor mye jeg forbreder denne bursdagen. De er bare glade for å være sammen med meg. Men jeg syns det er veldig stas å lage litt mer ut av bursdagen enn å bare lage 2 kaker også ferdig. Jeg syns det er stas og gjøre forbredelsen og få brukt litt kreativitet. Så derfor er dette blitt en fast greie for meg nå som jeg ikke har barna. Jeg syns det er fint og kunne legge en ekstra innsats i bursdagsfeiringene nå som jeg har tiden til dette. Så derfor blir hele leiligheten min vridd på hode hver gang det er bursdag! Gleder meg til å vise dere 100% resultatet når alt er på plass der det skal, men her har dere en smakebit.

Min nye sang er nå ute!

Nå har jeg endelig kunne legge ut min egen skrevede sang med video til. Denne sangen er en sang jeg skrev til barna mine nå Thea-Aurelia skulle døpes. Som om man ikke har nok å gjør kvelden før man skal ha en barnedåp, så velger jeg rett og slett og sette meg ned og skrive en sang til mine to fantastiske barn.

Denne sangen ble lenge bare en sang jeg hadde laget på gitar med helt enkelt gitarspill, men teksten var laget av kjærlighet. Den var laget spesielt til mine søte små fantastiske barn, som jeg elsker over alt på jorden. Etter jeg mistet omsorgen for mine barn har denne sangen hatt stor betydning for min del. Det har vært godt å kunne spille den for barna når dem har vært på besøk, og det har vel rett og slett bare blitt en rutine som vi gjør hvert samvær.

Etter omsorgsovertakelsen valgte jeg etterhvert å spille inn denne sangen. Så jeg snakket med en kompis og vipps så ble sangen produsert. Jeg syns det var viktig å få spille inn denne sangen ikke bare for min del men også for barna sin del. Da at de kan gå og finne den fram og høre på den, som et minne fra mamma utenom samvær. Jeg ville gjøre denne sangen om til en video der jeg synger og man samtidig kan se barna vokse seg større og større. Håper du liker sangen og videoen. Men det viktigste er at barna liker den!

Tenk at du allerede er 4 år Thea-Aurelia

I dag er det 4 år siden Thea-Aurelia kom til verden. Det er nå 4 år siden hun lå i armene mine nyfødt og viste sitt første smil. Det er 4 år siden hun brått bestemte seg for å komme ut i en rasene fart, og brukte ikke mer en 2 minutter. Vi har fått 4 fine år sammen til nå selv om ting ikke har blitt helt som planlagt, har vi likevel fått mange fine minner og enda flere skal vi få.

Det er rart og tenke på at hun allerede er 4 år, hun er jo mammas lille jente, men nå begynner hun å bli stor jente. Selv om ting ikke har blitt helt som planlagt har vi likevel mange fine stunder sammen. Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg fikk oppleve hver en dag, men ting har skjedd og vi gjør det beste ut av situasjonen. Jeg er like glad i Thea-Aurelia uannsett og setter pris på hver et minutt jeg får sammen med henne og Sarah-Isabell. Vi finner på mange morsome ting når vi er sammen, og vi storkoser oss alle sammen.

Men årene går å dere blir eldre hver dag som går. Selvfølgelig er det mange ting jeg kunne ønske var annerledes og skulle gjerne sett hun utvikle seg fra dag til dag. Men noen ganger må man ta valg som ikke er lette, men rett og slett til det beste for dere jentene mine. Jeg skulle ønske jeg kunne feire bursdagen hennes hjemme hos meg som mamma på heltid, og være sammen med henne, gi henne kake og alt alt hun ville gjøre og ha men sånn er ikke situasjonen i år. Men bursdagsfeiring blir det og det ser jeg virkelig fram til.

Mamma elsker deg av hele sitt hjerte, og ønsker deg en super dag!! Håper du koser deg masse, og spiser deg full på kaker og godis. Her er en liten video med tilbakeblikk på dine 4 år håper du liker den jenta mi!!

Mer enn øye ser

Det er mye fordommer rundt psykisk helse. Du kan møte en person når du er på butikken og personen kan virke helt frisk og fin. Men du vet likevel ikke hvordan personen har det innvendig. Du kan møte på en person som virker å være glad og fornøyd med livet og brått uten å skjønne noen ting har personen tatt sitt eget liv.

For mange kan det å gjøre enkle oppgaver som å gå på butikken eller andre hverdagslige gjøremål oppleves som en stor mental belastning. Redselen for å møte på noen du kjenner på butikken for eksempel der den andre part kanskje vil slå av en prat, men du selv egentlig bare vil hjem og har mer enn nok med deg selv og dine gjøremål for dagen. Personen du har møtt tenker at hvorfor kan ikke du være i jobb du som har klart og strikke 3 gensere den siste måneden. Men det kan virke helt forskjellig for personen det gjelder. Psykisk sykdom er ikke som mange andre sykdommer. For psykisk sykdom er ikke synlig utenpå. For folk rundt kan alt virke fint selv om ting ikke er bra.

Jeg har møtt mye fordommer. Det er mange som ikke har forståelse for hvorfor jeg blant annet ikke kan være i jobb. Hvorfor jeg ikke har frihet. Venner som kanskje ikke skjønner hvorfor jeg må ha med meg personalet når jeg er ute. Eller hvorfor jeg brått kan være innlagt. Det som er så synd er at det er ikke bare jeg som møter disse utfordringene i hverdagen. Det er ikke bare jeg som sliter med disse tingene. Det er flere. Mange mener det ikke er en skam å slite psykisk, men det å si du sliter psykisk ligger langt inne for de fleste. Det å fortelle at de har et problem er overhode ikke lett. Mange tror kanskje at det er godtatt i dagens samfunn, men det er en lang vei igjen å gå der. Jeg vet ikke om det er fordi folk er redde. Om det er fordi folk ikke vet hvordan man skal forholde seg til det.

Det er ikke alltid lett og forholde seg til en psykisk syk person, men det viktigste du kan gjøre som venn for eksempel er bare å vise at du er der. Det jeg setter mest pris på når jeg møter venner eller sånt er at dem skal oppføre seg som de alltid har gjort. At dem skal møte meg som de ville møtt hvem som helst annen venninne som er frisk. Det værste jeg opplever er når folk behandler meg som er jeg er syk, at folk trekker seg unna. Man trenger ikke å være endel av de dårlige dagene, men for all del kjenner du noen som sliter psykisk bare hvis at du er der, og behandle dem som om de er friske. Ikke hver redd for å tråkke feil, ikke hver redd for å møte personen som normalt. For psykisk syke er akkurat som alle andre, de har bare noen større utfordringer i hverdagen som er vanskelig å takle. Vi er normale mennesker, men har bare store mentale utfordringer med å takle enkelte eller flere situasjoner i hverdagen.

Ingen trodde jeg ville overleve

Nå har vi kommet inn i 2020, og et nytt tiår starter. Det jeg skal dele med dere nå er litt rart, men det er faktisk sannheten. 2019 har vært mitt mest krevende år, det har vært fult av innleggelser både i psykiatrien og på sykehuset. Det har vært et år med masse ambulanse, politi og tvangsbruk fra helsevesenet. Det har vært et år der jeg har svevd mellom liv og død utallig ganger. Der jeg har ligget på intensiven for feks i koma og ingen har vist om jeg har kunne kjempet meg tilbake. Men jeg har klart å kjempe meg igjennom dette selv hvor alvorlig det har vært. Og mange vil vel si jeg har hatt flaks. Jeg kan vel si at det er mange som aldri i verden trodde at jeg kom til å være på denne jord når 2019 var over. Men her sitter jeg, og fortsatt kjemper kampen!

Mange mener man er egoistisk når noen velger å forlate verden. At man ikke tenker på pårørende, og alle de etterlate. Ja det er trist og tungt for pårørende og etterlatte, men er det egoistisk? Når du står der klarer du ikke tenke at det blir tungt for dem. Du tenker  at dette er siste utvei, du tenker kanskje at du bare er i veien for folk rundt deg. Jeg har selv vært der mange ganger. Og i mitt tilfelle feks er det eneste jeg klarer å tenke at jeg er til bry for alle andre. At alt vil bli bedre for dem rundt meg når de slipper å forholde forholde seg til mine problemer. At det ikke fins noen anen vei å gå, at ingen klarer å hjelpe meg vidre. Og jeg tror mange som har vært i samme situasjon kan kjenne seg igjen.

Så ja man kan kanskje si at man er egoistisk, men vi glemmer og tenke at den personen som står oppi det er ikke frisk. Den personen klarer ikke å tenke rasjonelt i det øyeblikket eller i den tiden. Jeg kan snakke av erfaring, og det er veldig rart for meg å tenke tilbake på forskjellig episoder. Der jeg egentlig bare har vært heldig at det har gått bra. Jeg har hatt mange episoder der kroppen har måtte kjempe for livet. Det er ikke fordi jeg ikke er glad i familien eller fordi jeg ikke bryr meg om hvordan dem vil ha det i ettertid. Det er bare det at jeg klarer ikke tenke den tankegangen. Jeg klarer ikke å se at jeg utsetter familie for noe vondt, jeg tenker heller at det er det beste for alle parter. Jeg klarer ikke å se noen annen utvei, jeg ser bare en vei, og det er det “riktige” for meg der og da.

Og jeg vet hvordan det er å miste noen som betyr noe. Jeg vet hvordan det er å miste noen pga psykisk sykdom, og det er ikke lett som etterlatt å takle det, men jeg har jo selv vært der mange ganger, og vet at personen selv ikke klarer å tenke den tankegangen selv. Så er man egentlig så egoistisk? Eller er det bare at man ikke klarer å tenke rasjonelt? Hva er din mening?

Et tilbakeblikk på 2019

Nå er 2019 over, og vi har gått inn i et nytt år. 2019 har vært et år fylt med smerte, tårer, sinne, anst, innleggelser og et rent hælvette. Jeg har kjempe hverdag, og kan og når jeg ser tilbake på året som det har vært vanskelig å finne noen lyspunkt. Det har vært er år fult med masse innleggelser, mange ambulanse turer med politi til stede. For å holde kontrollen over meg. For å si det sånn så kan ikke 2020 bli verre enn 2019 har vært.

Men oppi alt det vonde og såre, har det kommet noen fine minner også. Men det er vanskelig å se tilbake på de gode minnene det er de dårlig som setter seg fast. Det er rart med det men det er sånn det er i de fleste tilfelle vi tar ikke med oss det gode vi tar heller med oss det vonde. Men jeg har satt meg ned og sett igjennom bilder fra 2019, og prøvd å finne fram de positive tingene som har skjedd i 2019, og laget en minne video fra 2019. Men hjelp av bilder og videoer kan jeg se tilbake på de gode minnene. De fine samværene jeg har hatt med barna, men de fine stundene jeg har hatt med familie og venner. Her kommer en video med bilder og videoer fra 2019. Jeg har valgt å dele både de positive og negative tingene og det har jeg valgt å gjøre i denne videoen også. 2019 har vært et tøft år for meg og da velger jeg faktisk å dele både de positive tingene jeg har funnet meg, meg også noen av de sårbare situasjonene, for det er sånn året mitt faktisk har vært. Det har vært mye tøft og mange fine minner.

 

Juleverksted med jentene

På grunnet dårlig helsetilstand tidligere i år var det noen samvær jeg ikke fikk hatt med jentene mine. Det fine med ordningen vi har nå er at om jeg er for dårlig til å ha samvær med mine barn, er at det kan flyttes på så jeg får ha det likevel. Det er bare at det ble satt på en annen dato. Dette fordi samværet skal være best mulig for jentene. Barna skjønner mye mer enn det vi voksene egentlig tenker over. Så derfor er det veldig viktig at jeg er i helsemessig stand til å ha et samvær med barna når samværet skal være.

Siden det ble litt sånn i år fikk jeg to samvær i desember, og det ga oss muligheten til å ha et juleverksted, der barna kunne utfolde seg kreativt, og fikk laget fine julegaver til folk i familien. Vi storkoste oss alle sammen denne dagen med musikk dans, skriving, maling osv. Og barna var kjempe finke til å lage fantastiske gaver. Noen ting måtte dem ha hjelp til da vi brukte limpistol, men ellers klarte de alt selv og det var veldig morsomt å se. Det å se hvor mye de lærer fra gang til gang når jeg møter dem varmer virkelig mammahjerte. Barna mine er kreative til masse både når det kommer til håndarbeid, dans og musikk.

Barn har alltid litt “mark” i rumpa, så det ble noen avbrekk med dans og lek imellom aktivitetene, men når de først satt seg ned med et prosjekt satt dem til de ble ferdig også. Når vi satt og skulle male, kom jeg på at vi kunne ha det litt morsomt med malingen så det endte med at vi malte både nese og hender, og ble reinsdyr. Dette syns barna var kjempegøy! Dagen ble en kjempe koselig som både jeg og jentene kan ta med oss som et godt minne fra 2019. Her har dere bilder fra denne fine desember dagen sammen med jentene mine: