Family life

- Familie / Hverdag / Mammalivet -
  • 26.09.2016
  • Innleggelsen på Sunnaas ga meg svar jeg fryktet

    For ca. 1 måned siden hadde jeg et opphold på Sunnaas sykehus. Det var et opphold jeg var på for å finne ut hvorfor jeg har blitt så dårlig og syk på så kort tid. Hvorfor jeg ikke klarer å ha energi til en hel dag, som vanlige folk osv.  Etter jeg fikk Thea-Aurelia var kroppen helt ferdig, jeg var kjempesliten. Jeg viste ikke hvordan jeg jeg kunne være så utrolig sliten når jeg ikke var det med Sarah-Isabell. Og det var ikke noe som forsvant, det ble bare verre og verre for hver dag som gikk. Kroppen måtte tvinges med, for å energien i kroppen den var borte alt jeg alt planer jeg hadde lagt for året måtte bare legges til sides.

    På Sunnaas sykehus fikk jeg en grundig tverrfaglig skjekk for å se hvor problemene ligger, og det var ikke vanskelig å se hvor det lå. Når jeg har en lett grad med CP, har jeg lett for å tøye strikken. Jeg kan ikke gjøre alle de tingene som andre kan gjøre, fordi min kropp må ha tid til å hvile. Kroppen min må ha mye mer hvile enn en vanlig person trenger. Når jeg går bruker jeg 3 ganger mer energi på å gå fordi jeg må konsentrere meg om å gå. En vanlig person kan gå uten og konsentrere seg om å gå. Og alt jeg gjør i hverdagen bruker jeg mye energi, energi jeg egentlig ikke har, energien som ligger i "reservetanker". For å jeg skal fungere best mulig er jeg hele tiden nødt til å tenke på energiøkonomisering.

    Sunnaas fant fort ut hvor problemene lå. De var ikke vanskelig å finne. Fordi jeg aldri har vist om hvordan min diagnose er og at jeg kan få så mye etterskader som jeg kan, har jeg hele tiden presset kroppen. Jeg har aldri tenkt på at jeg må hvile kroppen så jeg ikke får problemer i senere tid. Jeg har gjort alt det alle andre kan, jeg har hele tiden vært en aktiv jente som alltid har vært ute på farten. Jeg har også fått to barn, noe som kan påvirke etterskader ekstremt mye. For et svangerskap er en onkelig påkjenning for kroppen. 

    Etter en 20 års langt liv har jeg aldri vist at min diagnose kan gi meg så mye problemer. Jeg har levd et liv og trodd at den aldri kan forverre seg, for det var det legen sa når jeg fikk diagnosen, men det var ikke riktig. Jeg en nå 20 år og har fått masse senskader. Skader jeg må leven med resten av livet. Jeg har fått en utmattelse. En utmattelse som gjør at jeg ikke lenger har energi til å gjøre de tingene jeg kanskje vil. Jeg må nå alltid tenke over hva jeg gjør, og se har jeg egentlig mulighet til å være med på det, kan jeg fullføre skolen, klarer jeg å være fulltidsstudent og  to barnsmamma. Jeg må nå leve et liv der jeg alltid må tenke over tingene jeg gjør. Jeg har dager jeg har måtte gjort mye ting og har blitt så dårlig at jeg faktisk har blitt så dårlig at jeg er sengeliggende dagen etter. 

    For hver dag jeg presser meg jo vanskligere er det å bli "frisk". Jeg vil alltid ha den utmattelsen liggene der, men jeg kan også bli "frisk" fordi om jeg lærer med å spare energi på alt jeg gjør kan jeg få overskudd igjen men siden jeg  allerede har blitt så dårlig som jeg har kan det ta tid. Kroppen har mye å hente inn igjen og det er ikke gjort på 1 uke eller 1 måend. Det kan ta så lang til som et halv år, 1år osv. Ingen vet. Det kommer ann på hvor mye jeg klarer å slappe av. 

    Jeg har også fått påvist konsentrasjonsvansker. Noe som i sto grad også påvirker utmattelsen. Det gjør at jeg sliter mye mer med å få med meg ting. Jeg sliten mye mer med å konsentrere meg til forskjellig til som skole, lesing, møter osv. Alt jeg gjør må jeg jo konsentrere meg og den er noe som tapper energi fordi jeg alltid på konsentrere meg mer, for å få med meg alt. 

    Jeg har nedsatt funksjon i hendene, noe som gjør der vanskliger å gjøre forskjellig ting med hendene. Jeg får det til men jeg må konsentrere meg mer og bruker mer energi, samtidig som jeg også bruker lenger tid. Og det var egentlig det som ble testen. Jeg fikk noen øvelser som jeg skal gjøre for ryggen fordi jeg har mye plager med ryggen,og eller var det egentlig det. Hvordan jeg fikk beskjed om å legge opp hverdagen vidre kommer i neste innlegg siden dette allerede har blitt så lang. Det var et fint opphold på Sunnaas og de var veldig flinke.



     

  • 08.02.2016
  • Kroppspresset er for strot

    I dagens samfunn skal du ha den perfekte kroppen, di perfekte klærene og det perfekte håret. Det er et stortess på hvordan kroppen skal være og hvordan du skal gå kledd. Det er mye snakk på kroppen blandt ungdom, og det er mange som er misfornøyd med seg selv og hvordan kroppen ser ut. Men hvordan skal egentlig den perfekte kroppen se ut? Er det noen fasit på dette?

    Etter et 9 måneders langt svangerskap, der mye har skjedd med kroppen, er det mye som ikke er som før jeg var gravid. Jeg er ikke like tynn som jeg var, jeg har strekkmerker, magen henger litt mer og puppenen er fulle av strekkmerker  og er mye større, og når ammingen er over vil de bli mer hengete. Ifølge hvordan den perfekte kroppen skal se ut, er jeg altså ikke en av de. Skal jeg da skamme meg over at jeg ikke er tynn nok, at jeg har merker på mage og kropp, at jeg har mer hengepupper. Er det riktig at jeg skal være redd for å bruke bikini fordi kroppen min ikke er som alle perfekte sin. Svartet er nei. Ingen her 100% fornøyd med seg selv, alle har noe de har komplekser for, men alle har sin kropp og skal være stolt over den dem er.

    Når jeg gikk gravid med Sarah-Isabell fikk jeg nesten ingen strekkmerker, magen gikk rett tilbake, og alt gikk ganske tilbake til sånn det var før jeg ble gravid, noe forskjeller var det jo men det var veldig lite. Men etter svangerskapet med Thea-Aurelia fikk jeg strekkmerker på magen, var hadde mer mage etterpå, og klær jeg tidligere har brukt er fortsatt forsmå. Det er fortsatt mye som kan forandre seg siden det bare er 2 uker siden jeg fødet, men sånn som kroppen min er nå, så er den ikke som før, og strekkmerkene på magen må jeg leve med, det er ikke noe som forsvinner. 

    Men alle forandringer som har skjedd med min kropp, har kommet fordi jeg har bært fram de 2 fantastiske barna jeg har. De har jeg fordi jeg valge og få 2 fantastiske jenter, og jeg skal være stolt av det. Samma om jeg har noen merker på magen, eller magen henger litt mer, det er sånn kroppen min er, og sånn kroppen min skal være. Kroppen reparere seg fortsatt etter fødselen, men sånn resultatet blir når kroppen er ferdig, det er den kroppen jeg har. Det er de merkene jeg skal ha, det er den magen, de puppene jeg skal ha. Så er kroppen min og jeg skal være stolt av det. Uannsett hva sosiale medier sier, hvordan kjendiser ser ut, ingen er perfekte, men alle er perfekte som dem er.





  • 12.12.2015
  • Tunge og tidkrevende dager

    De siste dagene har vært noen dager som har bydd på mye utfordringer. Kroppen min er utrolig sliten både fysisk og psykisk. For en uke siden flyttet vi inn i den nye leiligheten og stortrives her. Men likevel er jeg utrolig sliten og har hatt noen tøffe dager etter jeg flyttet. Sarah-Isabell begynner å bli stor, og krever mer og mer med tiden, hun har ingen barnehageplass her enda, så hun er hjemme sammen med meg. Noe jeg syns er utrolig koselig, og det tror jeg henne syns også. Men det byr uannsett på noen utfordringer.

    De siste dagene har Sarah-Isabell vært utrolig vanskelig å legge både på dagtid og kveldstid. Når jeg har lagt henne i senga har hun bare skreket fordi hun ikke vil sove, uannsett hvor trøtt hun har vært. De første dagene lot jeg henne ligge i senga mi fordi hun ikke var helt i form så jeg tenkte det var det, men når hun ble frisk igjen ville hun fortsatt ikke. Så derfor måtte jeg bare sette ned foten. Vi har derfor de siste dagene brukt 1-3 timer av kvelden på å legge henne. Det hun har ligget i seng og nektet og sove, mens jeg har måtte gå inn hvert 3-5 min og si at nå er det natta. 

    Det sliter utrolig mye på både den fysiske og psykiske helsa når barna gråter mye. Man blir utrolig sliten, og til tider kan må føle at man ikke strekker nok til. Noe som er veldig vanskelig å takle. Og som virkelig tar på. Da er det utrolig godt å ha folk rundt deg som du kan spørre om litt råd eller bare ha en som du kan snakke positivt med for å få litt positiv energi. Etter en uke med mye jobbing sammen med

    Sarah-Isabell begynner ting å roe seg, hun er mye flinkere til å legge seg nå og bruker ikke mer en 5-30 min før hun legger seg. Det er utrolig bra. Så vi har kommet langt og hun har vært utrolig flink tilslutt. 

    Det er vært en tøff uke med utrolig mye følelser og jeg har både følt meg sliten, trist og glad på en gang. Så nå håper jeg den neste uken blir litt enklere og at jeg har mulighet til å bruke tiden på kvelden til å slappe av.

     

  • 26.10.2015
  • mitt forhold til mamma

    Etter innlegget jeg skrev i går kveld har jeg fått spørsmål om jeg kan skrive et innlegg om forholdet til min mor. Og det kan jeg jo selvfølgelig gjøre, jeg og mamma har et veldig nært forhold, noe som dere sikker skjønte når dere leste innelgget som ble lagt ut igår.

    Mamma og pappa har vært skilt siden jeg var liten, og jeg har bodd hos mamma. Jeg og mamma har alltid hatt et veldig nært forhold og har alltid vært der for hverdandre. Mamma er en utrolig viktig person i livet mitt, og jeg kan fortelle henne alt uannsett. Er det ting jeg er usikker på kan jeg bare spørre henne, er jeg lei meg for noe kan jeg snakke med henne. Vi snakker om nesten alt som er vanskelig og vondt, og har det utrolig koselig når vi er sammen.

    Når jeg ble gravid med Sarah-Isabell hadde jeg mye press på meg, og jeg følte jeg mistet mange, fordi ting ble veldig vanskelig. Da var mamma min mamma, min venn og min nærmeste. Jeg hadde en utrolig tøff periode og mamma var den eneste jeg ville være med, jeg ville heller ikke være alene, så jeg og mamma var utrolig mye sammen. Så når jeg gikk gravid med Sarah-Isabell fikk jeg et enda sterkere forhold til mamma, fordi vanligvis i min alder er mamma bare mamma, og egentlig bare dum og teit, men for meg var mamma min gode venn og en utrolig viktig person og ha rundt meg.

    I sommer valgte jeg å flytte hjemmefra av mange grunner. Jeg følte egentlig det var på tide og kommet seg til sitt eget, og begynne litt selv. Samtidig som jeg nå har et barn, og da er det best og bo for seg selv, selv om familien til mamma hadde et åpent hun til oss. Jeg flyttet da til Biri, i gjøvik kommune, og mamma bor i Gausdal. Det er ca. 1 time unna hverandre. Grunnnen til at jeg valgte det var fordi, i gausdal var det ikke noe til utleie da jeg så, og siden kusina mi bor på biri så jeg der også. Da fant jeg en passe stor leilighet, greit pris og fint plassert, og reiste på visning og fikk leiligheten. Da var det ikke et tema. Jeg var klar til å flytte ut og ville ikke gi glipp på tilbudet. 

    Det er jo ikke kjempelangt til mamma, men siden jeg ikke har bil og mamma ikke har bil, blir det jo mer tungvindt. Jeg er veldig glad i å besøke mamma og få besøk av mamma, og syns alltid det er veldig trist og si hade når hun reiser fordi jeg vet at hun kanskje ikke har mulighet til å komme på 1 måned eller kanskje lenger og det har ikke jeg heller. og det på grunn av skole, jobb, barnehage osv. Noe som fortsatt er litt rart for min del, men merker det egentlig best når mamma kommer på besøk eller jeg reiser på besøk dit.

    Jeg ringer mamma hver dag og snakker med henne, trenger ikke å være noen spesiel grunn til at jeg ringer henne, kan være nok og bare si hei og høre stemmen hennes. Vi har et veldig nært og trygt forhold, og mamma er der alltid for meg, jeg er glad jeg har mamma, men angrer heller ikke på at jeg valgt å flytte selv om det kan være litt trist av og til.



  • 23.09.2015
  • Jeg skal bli tynnere, og maten skal jeg ikke ha

    Jeg har hatt en periode i livet mitt jeg ikke er stolt over, en periode jeg ikke var fornøyd med meg selv, ikke var fornøyd med hvordan jeg så ut eller hvordan jeg var. Jeg skjønte aldri hvor farlig det jeg dreiv men faktisk kunne være, og ikke minst hvor vondt det var for folk rundt som brydde seg om meg. Jeg viste ikke mitt eget beste, jeg var egoistisk, og tenkte bare på hva jeg selv syns om meg selv og klarte ikke å kontrolerer det. 

    For en stund tilbake spiste jeg nesten ingenting, og det jeg spiste ville jeg bare ha opp igjen. Maten smakte ikke godt, og jeg ville ikke ha på tettsittende gensere og topper som jeg vanligvis brukte. Istede for å spise gikk jeg på noen slanketabletter som skulle gjøre at jeg ikke kjente sulten, så jeg ikke skulle spise, og ikke skulle legge på meg mer. Jeg gikk stadig nedover, men ble aldri fornøyd. 

    Jeg trodde på den tiden at å bli tynn ville få meg til å bli mer lykkelig, og at jeg ville bli fornøyd med den jeg var, og at jeg skulle tørre og gå i bikini, og vise fram kroppen min, men ble aldri fornøyd. Så ikke hvor mye jeg faktisk ikke ned i vekt. På det tynneste veide jeg ikke mer en 45kg, og var tynn som en flis, hadde ingenting å gå på, og fortsatt var jeg ikke fornøyd. Jeg så ikke selv hvor tynn jeg faktisk var. Jeg bare ville fortsette og bli fornøyd med meg selv.



    Det er en ond sirkel og gå i, og kroppen hadde ikke næring, eneste som sto i hode på meg var å bli tynnere og tynnere. Jeg ville bli som alle andre du er ser i mediene, som var slanke og fine, og få den perfekte kropp, men følte aldri at jeg kom til det stadie.Jeg skjønte rett og slett ikke mitt eget beste. Jeg hadde ingen formening om hvor farlig dette faktisk kan være, og var bare i en egen boble om som sa at du må bli tynnere.


    Jeg tørte ikke gå ut døra uten å sminke og ordne meg, og ville bare at jeg skulle se bra ut, og at ingen kunne se det jeg selv trodde jeg så, jeg syns selv jeg var alt for tykk. Etter en stund fant mamma ut hva som egentlig skjedde, hun skjønte at jeg hadde havnet på feil spor, og tok en prat med meg. Jeg ville ikke avsløre noen ting, men hun viste det alt, ikke så rart når vakta bare gikk nedover og jeg bare ble tynnere og tynnere. Det var først da jeg skjønte hvor alvorlig dette faktisk var. Det eneste jeg ville var å bli fornøyd med meg selv, men det ville jeg sikkert aldri blitt. Jeg skjønte etterhvert at dette bare var en øddlegelse av meg selv. Og hadde ikke en 1kg ekstra på kroppen.




    Mamma klarte og få meg ut av denne sirkelen, hun fikk meg til å skjønne at jeg må være fornøyd med den jeg er, og ikke forandre meg. Det er ikke fint å veie 45kg, når jeg vanligvis veier mellom 53-55kg. Det kan være vondt å høre sanhenten, men det er noenganger det er den som må til for at ting skal gi seg. Man må ta tak i seg selv, og jobbe mot det som er vanskelig. Den dag idag er jeg utrolig glad for at mamma tok den praten med meg. At jeg klarte å skjønne alvoret. Jeg er perfekt som jeg er, jeg trenger ikke å veie 45kg for å være lykkelig, for det var jeg ikke. Jeg var bare deprismert.

    Det er nå jeg er lykkelig, som jeg lever et sunt og godt liv, og spier ofte og regelmessig, jeg er mer lykkelig når jeg ikke gå å syns jeg selv er for tykk, og at jeg har noen kg på kroppen. Jeg føler meg mye mer glad, og er lykkelig, noe jeg slett ikke hva når jeg trodde jeg var det. Dette er en tid jeg ikke er stolt over, men samtidlig lærte jeg masse. JEg lærte å være fornøyd med meg selv uannsett hvordan jeg ser ut. Og vet nå selv at jeg er mye finere nå jeg har litt på kroppen og har former som vi jenter skal ha, og ikke bare er en rotten pinne. Jeg kan aldri få takket mamma nok, for at hun fikk meg til å innse dette. Hun fikk meg til å se mer positivt på meg selv og det er jeg utrolig glad for.

  • 11.09.2015
  • Jeg må lytte til kroppen

    Etter en uke på skolen, og ute i hverdagen kjenner jeg det virkelig det på kroppen. Etter skolen på torsdag og fredagen er de to vanskligste dagene i uka. Det er rett og slett fordi kroppen ikke har igjen nok energi og dele ut de dagene. Det er tøft og være mamma, være student og være gravid, og jeg regner med det vil være tøft etterpå også, men Jeg gleder meg. 

    Utfordringene som har kommet etter jeg har flyttet har vært tunge, men jeg har tatt dem fordi jeg må, fordi det må gjøres for at hverdagen skal gå rundt og for at Sarah-Isabell skal ha det bra. Men det er lov å bli sliten, Hvem blir ikke det, alle er slitene en gang i blandt. De sister ukene har det vært mye som har skjedd for meg, jeg har hatt fulle dager hverdag og har hatt lekser på kvelden, nå  håper jeg at jeg snart kan klare og hå fri de dagen jeg har fri, for kroppen min trenger det.

    Hver uke har jeg gledet meg til helga, fordi det er i helga jeg har fri, eller jeg har jo Sarah-Isabell men det er i helga jeg bare kan ta det helt med ro og bare konsentrere meg om Sarah-Isabell. Derfor har jeg også mulighet til å slappe av litt. Ukedagene er krevende, og da er det alltid godt å få et avbrekk. Denne uken har det vært utrolig mye jeg har løpt fra møter til møter og skole og timer og har ikke rekt tanken på å slappe av engang, så nå gleder jeg meg ihvetfall til helga kommer. 

    I helgen skal jeg bare tenke på Sarah-Isabell og hva min kropp trenger for å fungere til uken. Det er Martin sin helg nå denne helgen, noe som gjør at jeg har mulighet til å slappe av litt mer enn de helgene jeg er alene. Derfor skal jeg virkelig høre på kroppen min i helga, så jeg ikke går på en smel. Jeg tar meg en velfortjent helg, og ønsker alle dere lesere også en god helg.



  • 10.09.2015
  • 18år og tobarnsmamma

    Det er utrolig rart og tenke på at jeg skal ha et barn til. Jeg er 18år og venter barn nummer 2, men uannsett hvor rart og tidlig det er så gleder jeg meg like mye. Det er full glede over det nye barnet i magen og det vil bli like velkommen som det Sarah-Isabell hva når hun kom til verden.

    Jeg syns det er utrolig viktig at jeg prøver å forbrede Sarah-Isabell på at det kommer et barn til i huset, selv om hun ikke er så gamel, derfor prøver vi hverdag og snakke litt om at mamma har en baby i magen og at Sarah-Isabell skal bli storesøster. Noen ganger bryr hun seg ikke så veldig og andre ganger begynner hun å pirke meg i navelen og si "der" Og smiler og ler, så til tider virker det som at Sarah-Isabell skjønner at det er en baby i magen, men det er vanskelig å si hva hun skjønner når hun ikke kan snakke. Da må jeg bare lage mine egen menninger og hva hun tenker og menner på den saken.

    Men Sarah-Isabell er en rolig og snill jente, så jeg håper hun ikke blir så veldig sjalu, selv om jeg må være forbredt på det. Men kan håpe at det går fint, og at Sarah-Isabell ikke vil bli så sjalu, men de fleste barn blir vel det når det kommer flere søsken i hus, vi får vente og se. Vi gleder og ihvertfall kjempe masse til lillesøster kommer.



    Om meg

    Emilie Auli

    Hei, jeg er en jente på 19 år og heter Emilie og er tobarnsmor til to vakre jenter. Her kan du lese om livet som ung mor, og hvordan der er å leve med to barn og en krevende diagnose. Håper du liker bloggen min og vil følge meg vidre.

    Søk i bloggen

    Kategorier



    Arkiv




    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no