Family life

- Familie / Hverdag / Mammalivet -
  • 26.09.2016
  • Innleggelsen på Sunnaas ga meg svar jeg fryktet

    For ca. 1 måned siden hadde jeg et opphold på Sunnaas sykehus. Det var et opphold jeg var på for å finne ut hvorfor jeg har blitt så dårlig og syk på så kort tid. Hvorfor jeg ikke klarer å ha energi til en hel dag, som vanlige folk osv.  Etter jeg fikk Thea-Aurelia var kroppen helt ferdig, jeg var kjempesliten. Jeg viste ikke hvordan jeg jeg kunne være så utrolig sliten når jeg ikke var det med Sarah-Isabell. Og det var ikke noe som forsvant, det ble bare verre og verre for hver dag som gikk. Kroppen måtte tvinges med, for å energien i kroppen den var borte alt jeg alt planer jeg hadde lagt for året måtte bare legges til sides.

    På Sunnaas sykehus fikk jeg en grundig tverrfaglig skjekk for å se hvor problemene ligger, og det var ikke vanskelig å se hvor det lå. Når jeg har en lett grad med CP, har jeg lett for å tøye strikken. Jeg kan ikke gjøre alle de tingene som andre kan gjøre, fordi min kropp må ha tid til å hvile. Kroppen min må ha mye mer hvile enn en vanlig person trenger. Når jeg går bruker jeg 3 ganger mer energi på å gå fordi jeg må konsentrere meg om å gå. En vanlig person kan gå uten og konsentrere seg om å gå. Og alt jeg gjør i hverdagen bruker jeg mye energi, energi jeg egentlig ikke har, energien som ligger i "reservetanker". For å jeg skal fungere best mulig er jeg hele tiden nødt til å tenke på energiøkonomisering.

    Sunnaas fant fort ut hvor problemene lå. De var ikke vanskelig å finne. Fordi jeg aldri har vist om hvordan min diagnose er og at jeg kan få så mye etterskader som jeg kan, har jeg hele tiden presset kroppen. Jeg har aldri tenkt på at jeg må hvile kroppen så jeg ikke får problemer i senere tid. Jeg har gjort alt det alle andre kan, jeg har hele tiden vært en aktiv jente som alltid har vært ute på farten. Jeg har også fått to barn, noe som kan påvirke etterskader ekstremt mye. For et svangerskap er en onkelig påkjenning for kroppen. 

    Etter en 20 års langt liv har jeg aldri vist at min diagnose kan gi meg så mye problemer. Jeg har levd et liv og trodd at den aldri kan forverre seg, for det var det legen sa når jeg fikk diagnosen, men det var ikke riktig. Jeg en nå 20 år og har fått masse senskader. Skader jeg må leven med resten av livet. Jeg har fått en utmattelse. En utmattelse som gjør at jeg ikke lenger har energi til å gjøre de tingene jeg kanskje vil. Jeg må nå alltid tenke over hva jeg gjør, og se har jeg egentlig mulighet til å være med på det, kan jeg fullføre skolen, klarer jeg å være fulltidsstudent og  to barnsmamma. Jeg må nå leve et liv der jeg alltid må tenke over tingene jeg gjør. Jeg har dager jeg har måtte gjort mye ting og har blitt så dårlig at jeg faktisk har blitt så dårlig at jeg er sengeliggende dagen etter. 

    For hver dag jeg presser meg jo vanskligere er det å bli "frisk". Jeg vil alltid ha den utmattelsen liggene der, men jeg kan også bli "frisk" fordi om jeg lærer med å spare energi på alt jeg gjør kan jeg få overskudd igjen men siden jeg  allerede har blitt så dårlig som jeg har kan det ta tid. Kroppen har mye å hente inn igjen og det er ikke gjort på 1 uke eller 1 måend. Det kan ta så lang til som et halv år, 1år osv. Ingen vet. Det kommer ann på hvor mye jeg klarer å slappe av. 

    Jeg har også fått påvist konsentrasjonsvansker. Noe som i sto grad også påvirker utmattelsen. Det gjør at jeg sliter mye mer med å få med meg ting. Jeg sliten mye mer med å konsentrere meg til forskjellig til som skole, lesing, møter osv. Alt jeg gjør må jeg jo konsentrere meg og den er noe som tapper energi fordi jeg alltid på konsentrere meg mer, for å få med meg alt. 

    Jeg har nedsatt funksjon i hendene, noe som gjør der vanskliger å gjøre forskjellig ting med hendene. Jeg får det til men jeg må konsentrere meg mer og bruker mer energi, samtidig som jeg også bruker lenger tid. Og det var egentlig det som ble testen. Jeg fikk noen øvelser som jeg skal gjøre for ryggen fordi jeg har mye plager med ryggen,og eller var det egentlig det. Hvordan jeg fikk beskjed om å legge opp hverdagen vidre kommer i neste innlegg siden dette allerede har blitt så lang. Det var et fint opphold på Sunnaas og de var veldig flinke.



     

  • 25.09.2016
  • En dag med masse familieidyll

    Hei alle sammen! Jeg er nå tilbake på blogg.no, jeg har prøv meg litt på en annen bloggportal men ender alltid tilbake på blogg.no. Rett og slett fordi jeg liker blogg.no for godt. Jeg syns selv dette er den beste bloggportalen. 

    Igår var vi på en helt fantastisk  fjelltur. Vi har en stressende hverdag med jobb, skole og barnehage og det er derfor veldig liten til å å være sammen hele familien. Det er kun i helgene vi har tid til å samles og kose oss sammen hele dagen. Derfor har vi snudd litt om og funnet ut at vi vil begynne å bevege oss mer ute og bruke naturen. For det er utrolig godt å komme seg ut, legge bort alt av sosiale medier og kontakt forbindelse og bare være oss. 

    Vi hadde en helt super dag igår der alle koste seg. Selv om det var litt kaldt, og jeg og Martin ikke har de opptimale fjellklærene koste vi oss veldig. Barna syns det var utrolig godt og komme seg ut, og Sarah-Isabell gikk som bare det. Hun klarte å gå halve turen opp til fjelltoppen og det er utrolig bra. Hun syns dette var utrolig morsomt. Hun syns det var litt kjedelig å sitte i den bæremeisen så det ble litt gråting når hun ikke kunne gå mer. 

    Når vi kom på toppen koste vi oss med litt drikke og kjeks. Det ble også mye lek på toppen og tok endel bilder. Thea-Aurelia koste seg også veldig hun smilte for øre til øre og like å sitte i bæreselen og gå oppover fjelltoppen. Det var ikke noe surving, og hun koste seg virkelig med mat på fjellet og masse kos på fjellet. Det ble en suveren tur med masse kos for hele familien så dette er noe vi kommer til å fortsette med. 




     

  • 24.09.2016
  • NÅR DU SMILER, SMILER MAMMA

    Det å finne på ting som barna liker er utrolig morsomt. Den beste følelsen kommer når du ser har barna har det bra. Det å se smilet dems som betyr så utrolig mye og den gleden som lyser ut av øynene på dem. 

    Igår gjorde vi noe vi ikke har gjort før, vi tok med oss Sarah-Isabell opp til Svatsum og gikk oss en fin og rolig skogstur, der vi plukket bær og koste oss. Det var utrolig koselig. Sarah-Isabell storkoste seg hele turen og fikk en utrolig fin dag. Det varmer også oss foreldre når barna har det så bra så det ble en vellykket tur for hele familien, og noe som Absolutt må gjøres flere ganger.




     

  • 24.09.2016
  • DET Å ALLTID MÅTTE TENKE PÅ HELSA



     

    Med min diagnose må alt planlegges og tenkes over. Jeg må alltid tenke på hvordan helsa er ikke bare for den dagen, men resten av uke, måneden, året. Jeg må alltid vurdere om det er ting jeg jeg kan gjøre, og fortsatt ha overskudd til alt det andre som skjer i tiden framover. 

    Det er utrolig tøft å måtte innse hvor mye jeg må legge til side, fordi helsa mi ikke tåler mer. Hvor mye jeg ikke kan gjøre fordi jeg skal ha overskudd resten av tiden framover. Hvor mye jeg må sette på vent. Jeg må ALLTID tenke på helsa først og hva slags gjøremål jeg må ha krefter til. 

    Jeg har alltid vært en jente med mye liv, som er med der det skjer, som vil fullføre ting, som setter meg litt høyere mål til meg selv, men likevel fullfører. Men denne jenta kan jeg ikke være lenger. Jeg må sette meg små mål av gangen. Tenke meg om en gang ekstra før jeg sier ja til å være med på noe. Planlegge dagen så jeg vet at jeg klarer å ta alle de daglige gjøremålene med barna og huset. Og samtidig da ikke slite meg helt ut. 

    Det er tøft å plutselig få beskjed om disse tingene, at det er sånn jeg må leve resten av livet. Jeg kan ikke bare tenke her å nå men jeg må ALLTID tenke fram i tid. Hvordan vil helsa være om 1 måned eller et halv år om jeg er med på dette. Jeg har lev et liv der jeg har hatt energi, brukt energi jeg ikke har hatt uten å vite konsekvensene. Men konsikvensene kom, og de er tøffe å ta innover seg, tøffe innse, uannsett hvor mye jeg kunne ønske at ting ikke er sånn, så er det sånn og det er sånn jeg må leve, resten av livet. Jeg har CP og må leve med de følgene som har kommet med det uansett hvor vanskelig det er å takle denne situasjonen.

  • 24.09.2016
  • EN TRAVEL DAG ER PÅ SUNNAAS

    ​Igår var en dag full med opphold hele dagen og ingen tid til å skrive. Når jeg hadde en liten pause måtte jeg bruke den til å hente meg litt inn igjen og bare slappe av i senga. Dagen igår var en dag som jeg tok noen tester, og hadde endel om energiøkonimisering iforhold til min diagnoes CP. Da dette er noe som er velig viktig når det kommer til min helse.

    På dette oppholde har jeg fått svar på ting som jeg ikke har vist så mye om. Jeg har fått svar på hvorfor ting er vanskelig, hvorfor ting har blitt som de har blitt. Jeg skal nå klare og komme meg opp igjen, klare å bli frisk og kanskje få tilrettelegging til ting jeg trenger hjelp til. Få hjelp, få støtte og komme meg opp igjen. 

    På kvelden i går kom pappa og Iselin (lillesøsteren min) på besøk for å holde meg litt med selvskap noe som var veldig koselig. Etter mange kvelder på et sykehus var det godt å komme seg litt ut. Vi tok båten inn til Aker brygge og spiste der. Vi spise onkelig god mat og koste oss veldig. Det var kjempe koselig. Da fikk jeg kommet meg litt ut, fikk litt annet og tenke på, samtidig som jeg fikk en fin kveld med både pappa og lillesøster noe som ikke skjer så mye. 

    Det var en travel dag på dagen igår og lite tid til å slappe av, men den endte med en fint kveld med mye god mat og kos. Men kan trygt si jeg ble veldig sliten av denne dagen og kjennner det veldig i kroppen. Samtidig som nattessøvnen ikke var så god idag fordi tanken gikk litt i surr. Men alt i alt ble det en fin kveld.




     

  • 24.09.2016
  • TÅRENE TRILLER AV SAVN

    Nå er savnet av de små stort. Tredje dagen jeg ikke ser dem. Tårene triller litt på moningen idag fordi de ikke er her. Fordi jeg savner dem, fordi jeg vil hjem og kose med dem. Men uannsett hvor mye jeg har lyst til å være med dem må jeg være her, må jeg sove noen netter til her før jeg kan reise hjem. 

    Tanken på barna blir større for hvert minutt jeg ikke ser dem. Det er litt rart hvor mye det går an og savne dem selv om jeg kan snakke med dem over telefon. Det er rart hvor vondt det faktisk gjør å være borte fra dem i en uke. Jeg trodde det skulle gå greit men jeg skal ærlig innrømme at det er helt forferdelig å ikke kunne få besøk eller komme på besøk. 

    Tårene triller nedover kinnet mitt, tårene er fylt med savn og kjærlighet, savnet over at jeg ikke har sett barna på en stund. Og kjærligheten som kommer fordi jeg er helt uendelig glad i dem. Teller ned hver dag som går og plutselig kan jeg reise hjem til dem. 




     

  • 24.09.2016
  • SAVNET ETTER Å SE BARNA ER HER

    Dagen idag har vært full med forskjellig opplegg gjennom dagen. Jeg startet hele dagen med frokost, så var det morgentur også var det bare å slappe av litt etterpå. Den tiden brukte jeg på å få sove litt så jeg skulle bli opplangt til lunsjen og neste møte.

    Etter 2 timer med søvn så var det møte med ergoterapeut, fysioterapeut og teamkoordinator. Det her vært en dag som her gjort meg veldig sliten, men også en dag som kan gi meg svar på mye nytt, mye spørsmål som jeg har hatt, svar på alle spørsmålstegnene.

    Det er utrolig rar og være her helt alene uten barn, uten noen å ta ansvar over. Uten å tenke å trenge å tenke på noen andre. Jeg savner barna utrolig mye og bruker all den tiden jeg kan på å snakke med dem. Om det så bare er 5 min så er det 5 min jeg kan se dem og det er bedre enn ikke noe. Men på fredag får jeg se dem igjen og jeg gleder meg utrolig mye til det. Det er en dag jeg ser fram til.



     

  • 24.09.2016
  • FØRSTE DAGEN PÅ SUNNAAS

    Det er utrolig rart og sitte her og ikke ha barna rundt meg. Det er første dagen og jeg savner dem helt vilt mye. Men første dag har vært veldig fin. Det er god mat her og personalet her virker veldig koselig. Utsikten over Oslo fjorden er utrolig fin og sitte ute og se på, mens jeg tenker over litt ting. 

    Selv om set er fint å være her så er det også veldig rart og skummelt, hva vil jeg få beskjed om, hva vil de komme fram til. Jeg aner ikke. Men samtidig er det fint å få svar på hvorfor ting har blitt som de har blitt.

    Første dagen har det bare vært litt samtaler med forskjellig personer også imorgen vil jeg tro det skjer litt mer men skal gjøre mitt beste for å holde dere oppdatert.

  • 24.09.2016
  • EN RAR OG SPENNENDE UKE I VENTE

    Jeg her en rar og spennende uke i vente. Imorgen skal jeg inn på sunnaas sykehus og være der i 5 dager. Jeg skal være 5 dager vekke fra hjemme, samboer og barna noe som blir utrolig rart. Jeg reiste med toget idag inn til pappa som bor i Vikersund også kjører han meg til Sunnaas imorgen.

    Jeg gruer meg veldig til å være borte fra familien i 5 dager, ikke ha mulighet til å få besøk eller noen ting. Men samtidlig gleder jeg meg veldig til å kanskje få svar på mye av det som har vært et stort spørsmålstegn lenge. Det å si hade til alle idag for 5 dager var veldig vanskelig og det kom noen tårer trillenede, men jeg må bare trøste meg med at jeg snart er tilbake.

    Det er rart hvor vanskelig det er å reise fra barna i bare 5 dager. Men det har kanskje noe med at jeg bare kan snakke med dem over telefon, og at jeg ikke har vært borte fra dem så lenge helt alene før. Jeg savner dem kjempe masse allerede, men når jeg kommer hjem da skal de få så mye kos og oppmerksomhet det bare kunne drømt om, Jeg gruer meg og gleder meg til å komme inn på sunnaas men jeg tror det kommer til å bli veldig bra.



     

  • 24.09.2016
  • EN NATT MED ANST

    Ansten har tatt meg. Når natten ringer inn og alle sover, kommer frykten om alt. Hjerte banker, svetten kommer, redselen, tankene, frykten om å sove, følelsen av å sitte helt alene, redselen for barna. Hjerte banker fortere, prøver å konsentrere meg om å puste med magen, men klarer ikke redselen tar overhånd. Jeg føler meg maktesløs, ensom, redd, og deprimert fordi jeg ikke klarer å kontrollere det.

    Nettene jeg får anst er slitsomme. Tanker fyker rundt i hode. Hvordan blir morgendagen? Går det bra med barna hvis jeg sovner? Jeg må skjekke at dem puster og sover godt. Tenker på alt som kan skje. Redselen for at barna ikke skal ha det bra nok. Reddselen for at jeg ikke skal komme meg opp av senga dagen etter. Reddselen for at en av barna skal bli syke. Redselen for at jeg ikke skal klare de målene jeg har satt meg, redselen for at jeg en dag ikke skal klare å ta barna 100%, og gi de all den omsorgen de trenger.

    Hver dag gir jeg barna min alt jeg har. Jeg gir de den energien jeg ikke har. De får energien jeg har i reservetanken. Men det er greit for meg så lenge barna har det bra og har en mamma som stiller 100% opp. Men når barna ligger i sengen og drømmer de fantastiske drømmene om den fine familie, drømmene om den fantastiske fantasiverdene alle barn har. Der alle bor på skyer og har på seg balletkjole mens enhjørningenen og feene synger fine sanger og danser. Ligger jeg våken og er redd. Redd for hva neste dag vil bringe. Redd for at jeg ikke skal strekke til. Redd for at barna en dag ikke skal våkne i armene min. 

    Tankene bare kommer uten kontroll. Når alt er helt stille rundt meg, og alle sover både ute og inne sitter jeg der, redd og uten kontroll. Jeg vil at alt av redsel bare skal gå bort. At alt av frykt skal forsvinne, men dette er en kamp jeg må stå i. Jeg skal vinne. Det er kampen mellom meg og angsten og jeg skal seire. 

    Redselen om hva alle andre tenker om meg, er også sterk. Hvordan jeg som er syk, kan ta meg av to barn. Jeg er en jente på 19 år med diagnosen CP og har 2 barn i sine beste aldere. Men klarer hun jobben. Jeg vet selv at barna får alt dem trenger, men selv om jeg selv vet det, betyr ikke det at naboen vet det. Jeg er redd for at du der hjemme skal tanke at jeg er en forferdlig mor, at barna burde få noe bedre enn meg, at barna ikke har det bra, men min største fryt er at barna ikke skal ha det bra. Jeg gjør alt for barna, uannsett hvor dårlig natt jeg har hatt. Uannsett om jeg har hatt en natt full med anst. Uannsett hvor sliten og utmattet kroppen min er. 

    Men frykten kommer alltid tilbake. Uannsett hva jeg gjør smuger den seg inn og ta all kontroll over meg. Jeg blir løpende fra seng til seg for å se at alt er som det skal. Jeg mister kontollen over hjertebankingen, den tar helt over, jeg svetter og skjellver og puster som en tullebukk, og redselen stormer inn mer etter mer. Jeg har anst, men en dag skal jeg overvinne ansten uannsett hvor lang kampen må vare. Ansten skal ikke få ta over livet mitt, jeg skal ta over ansten. Uannsett hvor lenge jeg må stå i det. 



     

  • 24.09.2016
  • DET ER IKKE BARE MEG DET GÅR UTOVER

    Hver dag er jeg nødt til å lytte til kroppen. Hver dag må vi tilpasse så jeg klarer å være med barna hele dagen. Hver dag er en utfordring. Hver dag er gleder, tårer, vansker og tilpassing. Vi har en hverdag som til tider kan være veldig utfordrene, i et øyeblikk kan ting være fint i neste kan alt være tungt å vanskelig.

    Vi har en sykdom vi må tilpasse hverdagen etter. Om det er sånn at Martin må ta barna en time for at jeg skal kunne få hvilt kroppen litt. Etter at han faktisk må ta mesteparten av jobben hele dagen fordi kroppen min er for sliten. Det gjør ting veldig vanskelig her hjemme. Vi krangler mye, vi er mye uenig, men også veldig glad i hverandre.

    Det er ikke bare meg dette er vanskelig for, det er vanskelig for resten av familie også, alle de pårørende. Jeg kan ikke gjøre ting som folk flest, jeg må tilpasse alt selv. Jeg må tenke over hver eneste ting jeg gjør. Jeg må passe på at barna får all den omsorgen dem tenger om det er enten av meg eller Martin. Og det er en lang vei å gå for å finne akkurat de rutinenen og tilpassingene som må til for at hverdagen skal gå 100% rundt.

    Denne uken har Martin begynt på jobb igjen, og Sarah-Isabell har fortsatt ferie, så jeg har vært alene med begge barna fra Onsdag-Fredag, og det er helt klart noe som har værte veldig utfordrene. Men jeg valgte at jeg må fokusere hundre prosent på barna. De må få den oppmerksomheten de trenger også må jeg ta resten som det kommer. Så lenge jeg har gitt barna 100% mens jeg er alene med en så vet jeg at jeg kan være utmattet med god samvittinghet. Da vet jeg at barna har fått det dem har trengt og at de har hatt en super dag, og at Matin faktisk kan ta kvelden sammen med med. Barna skal ha det bra hjemme selv om jeg er syk, jeg vil at det skal gå minst mulig utover dem.



     

  • 24.09.2016
  • EN FIN DAG ENDTE MED TÅRER

    Idag har vi hatt en veldig fin dag. Vi har kost oss, vært på helsestasjon, og bare funnet på litt så ting. Det er utrolig godt for meg at vi er to stykker om ansvaret av barna nå, siden Martin nå har feire så er vi begge hjemme med barna og det er utrolig godt. Som sakt har vi hatt en veldig fin dag idag, og det er viktig at vi tar vare på de fine dagene og øyeblikkene i denne perioden vi er i nå.

    Dagen vår startet klokken 10 idag da vi begynte med å spise frokost sammen alle sammen, noe som lager en positiv dag på starten, så tok vi ferden videre til helsestasjonen der Thea-Aurelia skulle ta vaksine, veies og måles. og jammen begynner hun må bli stor. Å reise til helsestasjonen idag var noe jeg gruet meg veldig til siden det skulle være gruppe idag med alle som var født på samme tid som Thea-Aurelia, men det gikk veldig bra og det ble utrolig koselig.

    Nå som både Martin og Sarah-Isabell har ferie bli det ofte noen lange dager når vi ikke finne på noe så derfor må vi prøve å finne på litt, men samtidig må vi ta det litt med ro så jeg kan slappe litt av. Selv om dagen har vært utrolig fin og koselig endte kvelden med tårer etter barna hadde lagt seg. Rett og slett fordi jeg var så sliten. Det er utrolig vanskelig å tenke på at jeg blir så sliten av å ha det gøy med barna. At det skal så lite til for at kroppen sier stopp. Det er utrolig vanskelig å vite at jeg ikke kan gi de 100% 24/7 men faktisk må tenke litt på helsa også. Men jeg må bare gjøre mitt beste å håpe at ting ordner seg med tiden.



     

  • 24.09.2016
  • TING HAR SNUDD HELT RUNDT, JEG ER SYK



     

    Det har vært og er en veldig vanskelig tid. Der jeg sitter å grubler og tenker på hvordan fremtiden vill bli. Alt ble plutselig så annerledes, ting ble totalt snudd på hode og alt skjedde så fort. Det er tøft for meg og det er tøft for familien min. Men jeg håper jeg vil komme tilbake der jeg var.

    Jeg har nemlig diagnosen CP. Det er en diagnose som kommer av at jeg var født 3 måneder fortidig og hadde hjerneblødning etter fødsel. Med diagnosen CP kan du få mange utfordringer. Utfordringer som jeg overhode ikke har vist om. Når jeg fikk diagnosen min og fram til nå har jeg trodd at CP er en sykdom som ikke forandrer seg, en syk dom som ikke gjør kroppen verre(for det er det jeg har fått beskjed om i alle år). Men jeg har fått feil info. Legene har ikke selv vist nok om diagnosen, helsepersjonel har ikke vist nok om diagnosen CP, som har gjort at jeg har fått feil info.

    Det som nå har skjedd er at jeg sliten hver dagen, hver dagen er en ny dag med smerter, tanker, redsel og ingen aner hva fremtiden vil bringe enda. Vil jeg komme tilbake der jeg var, blir jeg rullestolbruker, vil jeg slite sånn her resten av livet?, blir jeg verre og verre med årene? Alt går rundt og det er nesten umulig å samle tankene. Det har vært en veldig vanskelig periode som har gjort at jeg valgte å ta en pause fra bloggen, så jeg kunne samle tankene og luke ut var som er til å dele til verden og hva som er privat. Bloggen min tar en litt annen rettning nå. Jeg skal ikke bare blogge som liver som ung mor, jeg kommer også til å blogge om hverdagen for familie med en syk mamma i hus.

  • 24.09.2016
  • TUNGE OG TØFFE TIDER

    Det er ikke så lett for meg om dagen, det er utrolig mye som skjer, mye som skal tas tak i og en fysisk og psykisk kropp som ikke følger med meg. Jeg har blitt dårlig noe som gjør at hverdagen min ikke helt strekker til. At det er vanskelig å fulføre ting, vanskelig å kommer seg ut, det meste er egentlig veldig vaskelig.

    Jeg må prioritere alt jeg gjør, og tenke meg nøye om for å være sikker på at det er lurt for kroppen, jeg må alltid tenke på kroppen og hva den klarer. Jeg må alltid hvis at jeg får til det jeg skal, uansett hvor mye smerte kroppen gir og hyler av.

    Jeg har vært borte fra bloggen en stund fordi jeg ikke har vist hvordan jeg skal forholde meg til alt. Hvordan jeg skal takle hverdagen, hvordan jeg skal få ting til å gå rundt. Men jeg har kommet fram til en ting, og det er at jeg må gjøre ting jeg syns er gøy, ting som får meg til å være glad, ting som får meg til å finne på noe. Og da er vel dette det rette stedet. Jeg liker jo å blogge, lykkes og jeg elsker å ta masse bilder. Så detter må være det jeg kanskje kan fokusere litt på :) Kanskje det kan hjelpe meg et skritt fram, og det skritt ut av det vanskelig :)



     

  • 24.09.2016
  • PLUTSELIG KOM DET MASSE ORD

    Sarah-Isabell har vært litt tregere i utviklingen sin både motorisk og når det kommer til språk. Hun har ikke kunne si så veldig mange ord, og siden det har vært så mye som har manglet opp igjennom oppveksten henne har vi vært litt bekymret.

    Bare på noen uker har det kommet en haug med ord, og hun har lært kjempe masse. Plutselig kunne hun bare si masse ord og vi her hjemme ble kjempestolt. Her kommer en liten video av Sarah-Isbaell, der hun sier mange av ordene hun har lært seg. Håper dere liker videoen og husk gjerne og følg om denne bloggen virker interessang

     

  • 24.09.2016
  • MIN DIAGNOSE GJØR MEG IKKE TIL EN DÅRLIG MAMMA

    Jeg har en lett grad av diagnosen CP, og har hatt fått litt mer plager med dem det etter jeg fødet. CP kan spille inn på mange måter både psykisk og fysisk. For meg siste tiden har jeg slitet endel med utmattelse og litt psykisk, men jeg er ikke en dårlig mamma forde.

    Jeg syns det er utrolig vanskelig og tungt å høre at min diagnose er en bekymringsfaktor. Jeg har hatt Saeah-Isabell i snart 2 år og alt har gått kjempe bra, hun får det hun trenger av mat, klær og masse kjærlighet. Og min diagnose har aldri vært et hinder. Etter jeg fikk Thea-Aurelia har min dignose blitt brukt mye mot meg, selv om jeg gir barna alt de trenger. Barna mine får alt dem trenger dem har tak over hode, mat,klær og to foreldre som gir dem masse kjærlighet.

    Hvorfor skal vi med forskjellig diagnoser blir trokka på, og få kritikk. Det er ikke noe galt å ha en diagnose selv om du har barn. Du kan være en like god mamma selv om du har en diagnose. Jeg personelig syns det er utrolig teit. På skolen måtte jeg kjmpe meg til spesial undervisning i gym fordi diagnosen min ikke var synelig, og fordi jeg klarte det de andre klare på mange områder. Mens så fort noen vet diagnosen min blir det brukt mot meg nå det kommer til mammarollen.

    Jeg er kanskje mer sliten, og trenger mer vile enn en vanelig person men det er nesten det eneste også. Det gjelder bare og tilrettelegge hverdagen, så alle i familien kan få det bra sammen. Jeg må kanskje legge meg klokken 9 for å få de timene med søvn, så jeg er klar til en ny dag, men det betyr ikke at jeg er en dårlig mamma.

    Jeg har vært på 3-4 møter hver eneste uke siden jeg fikk Sarah-Isabell. For å følge opp barne og meg selv. Jeg har hatt helsestasjon, og mange andre distanser å forholde meg til hele veien, og hvert med på alt dem har sakt, men når min dignose blir brukt mot meg blir jeg både sint og frustrert. Jeg gjør alt for barna mine og jeg kan med hånda på hjerte si at mine barn ikke har det vondt. Så la meg få slippe å høre sånne ting, det er utrolig sårende.



     

  • 24.09.2016
  • UTSENDE BETYR IKKE ALT

    I sosiale medier idag er der utrolig mye press på utsende. Du skal ha de perfekte puppene den perfekte nesa, den perfekte huden og det perfekte håret. Alt skal rett og slett være perfekt. Men fins det noen som er 100% perfekt?

    Det er ingen som er 100% perfekte. Alle har noe som ikke er perfekt, om det er rumpe, lår, pupper, nese sov. Men hvorfor skal man være misfornøyd med seg selv pga det. Hver som du er og hvis verden at du er fornøyd med deg selv. og finn heller de posetive sidene.

    Jeg sitter her, uten jobb, uten utdanning, men jeg har to velskapte barn. Jeg har Cerebral Parese, men jeg fungere fint i hverdagen, og om du ikke vet at jeg har CP så er du det ikke. Jeg har dysleksi, men du vet det ikke før jeg begynner å lese høyt for deg, men jeg kan ihvertfal og lese og skrive. Jeg har ting på kroppen jeg er litt misfornøyd med, men det er sånn jeg ble født og jeg burde være glad for det.

    Det kan være tøft å vokse opp i denne verden, rett og slett fordi det er så mye press på utsende og kariere. Du trenger ikke å være perfekt, eller ha en stor og luksuriøs kariere. Så lenge du har det bra. Du trenger ikke bry det med det alle andre sier, så lenge du er fornøyd med deg selv. Du må være glad for at du er du, og vite at du er enestående. Du trenger ikke å være som alle andre, eller bry deg om det de andre sier. Hver fornøyd med deg selv.




     

  • 24.09.2016
  • MÅ KONSENTRERE MEG OM LYSPUNKTENE

    Vi har hatt en tøff tid etter Thea-Aurelia ble født på mange områder. Ting har vært tungt og vanskelig, og til tider har jeg følt at alt går mot meg. Jeg har ikke hatt tid til å slappe onkelig av, kroppen har sakt at nok er nok, møter i alle retninger, skolen som jeg måtte legge på is osv. Det har vært snart 3 tøffe uker, med usikkerhet, redsel, tristhet og slitenhet, men samtidg også mye kjærlighet, gleder og lyspunkter.

    I alt det tøffe vi har vært igjennom nå de siste 3 månedene, må vi prøve å se på det positive. Vi må se framover og tenke at dette får vi til. Vi må fokusere på barna og gi dem den kjærligheten dem trenger, og prøve å legge det negavite bort og dra fra alt det positive. Vi har to velskapte og fantastiske barn, som vi er kjempe glade i, og som gir mye glede og kjærlighet i hverdagen. Vi har tak over hode, og et eget sted å bo. Vi har en helt fantastisk familie rundt oss, som støtter og hjelper.

    Den tøffe tiden etter fødselen har ført til at jeg har fått fødselsdeprisjoner. Noe som alle kan få, men sjansen for å få det når det blir mye stress og en vanskelig tid er kanskje enda større. Ting har både vært tungt og vanskelig og noen dager har vært vanskligere enn andre. Men jeg har funnet ut en ting, og det er at jeg må se på alt det positive rundt meg, selv om ting er vanskelig. Jeg må fokusere på det som er bra, og prøve å glemme alt det vanskelig. Det er ikke alltid like lett, men det kan kanskje hjelpe litt likevel. Og det er det som er viktig. Jeg skal komme meg opp igjen, jeg skal tenke positivt, jeg skal seire over de vonde og vanskelige tidene.

  • 24.09.2016
  • TRAVLE MORGENER

    Om morningen har vi det alltid travelt. Det er alltid mye som skal rekkes å gjøre før Sarah-Isabell skal i barnehagen. Og siden vi ikke har bil, men må ta buss til barnehagen, har vi både en travel og tidsbegrenset tid om morgen. Når jeg må ordne både Sarah-Isabell, Thea-Aurelia og meg selv går klokka utrolig fort. Klokka går fra 6 til 8 på null komma niks.

    Når to barn skal stelles og mates på to timer pluss at jeg skal ordne meg selv sier det seg selv at ting blir travelt. Sarah-Isabell bruker fort en stund på å spise, så det er ikke hver gang hun får spise hjemme, for de kan få frokost i barnehagen om de ikke har spist enda.

    Når det er jeg og Thea-Aurelia som skal i barnehagen med Sarah-Isabell på morningen tar vi bussen om går litt over 8. Da kommer hun i barnehagen til grei til og hun får en fin dag i barnehagen. Samtidig som jeg kommer meg rett hjem etter å ha fulgt henne i barnehagen. Det gjør at jeg rekker å gjøre mer hjemme før hun kommer hjem igjen og slipper og bruke tiden jeg kan bruke med Sarah-Isabell på å rydde.






     

    Om meg

    Emilie Auli

    Hei, jeg er en jente på 19 år og heter Emilie og er tobarnsmor til to vakre jenter. Her kan du lese om livet som ung mor, og hvordan der er å leve med to barn og en krevende diagnose. Håper du liker bloggen min og vil følge meg vidre.

    Søk i bloggen

    Kategorier



    Arkiv




    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no