Family life

- Familie / Hverdag / Mammalivet -
  • 09.12.2016
  • 9 Desember: Thea-Aurelia sin utvikling

    Hei, alle sammen idag er det 9 desember, og 15 dager igjen til jul. Og idag tenkte jeg å ha en liten oppdatering på Thea-Aurelia. Hun har blitt 10 måneder nå og har lært seg veldig mye spennende så derfor tenkte jeg å skrive litt om det. 

    Tiden etter Thea-Aurelia ble født har godt veldig fort. Og hennes utvikling har vært litt anderledes en Sarah-Isabell sin. Sarah-Isabell gjorde ikke så mye av de tingene babyer flest gjør, men det har Thea-Aurelia gjort, og det er litt morsomt å se henne gjøre de tingene. Jeg syns det var utrolig gøy å se Sarah-Isabell lære nye ting og det er like morsomt når Thea-Aurelia lærer nye ting. 

    - Nå er Thea-Aurelia 10 måneder og har lært seg veldig mye. For ikke så veldig lenge siden lærte Thea-Aurelia å kryppe. Hun var ikke så veldig ivrig i starten men nå er hun i alle kanter av stuen hele tiden. Hun er kjempeflink. Hun får tak i det hun vil ha og en veldig rask på å komme seg frem. Nå kan man ikke se en sekund bort fra henne uten at hun er bortpå noe hun ikke har lov til. Hahah.

    - Når hun lærte seg å krype lærte hun også å sette seg opp og legge seg ned selv, så hun er veldig mye opp og ned fra gulvet. Hun kryper bort til noe hun vil leke meg også setter hun seg opp og begynner å legge med det, og når hun er lei legger hun seg ned igjen og finner noe annet og leke med. Det er også mange ganger hun liker å krype bort til Sarah-Isabell for å leke med henne også. 

    - Thea-Aurelia har også begynt å reise seg litt opp etter møbler, men trenger en liten dytt i rumpa, men når hun har kommet seg opp er hun strålende fornøyd. Da smiler hun fra øre til øre og syns det er kjempe gøy.

    Det er utrolig morsomt å se alt hun har lært seg. Jeg blir så stolt hver gang barna mine lærer noe nytt. Det er kjempe spennende og se hvordan de små utvikler seg og lærere seg nye ting. En veldig spennende del av livet.



     

  • 08.12.2016
  • 8 Desember: En stolt mamma

    Idag er det 8 Desember og dagene ned til jul går fort. Idag skal jeg fortelle om noe jeg syns er veldig morsomt å fortelle dere. For hva er vel morsommere enn å skryte av sine egene barn når dem har lært noe nytt. 

    Vi har lenge prøvd å lære Sarah-Isabell at potta ikke er farlig, da hun har vært veldig redd for å sette seg på potta, og det var en lang periode hun ikke ville se potta engang da begynte hun bare å gråte. Men igår begynte den endelig å bli litt spennende og ville gjerne sitte litt på den og prøve den litt ut. Hun latet også som hun tisset i den. Noe hun syns var veldig morsomt. Igår ville hun til og med sitte på den uten bleie noe som jeg syns var veldig bra. 

    Ikveld når vi skulle stelle oss ville hun gjerne prøve den litt mer. Så vi tok av henne bleien fant fram potta og hun satt seg på. Først lattet hun bare som hun tisset, men så satt hun seg ned på potten igjen, og begynte og tisset. Da ble jeg utrolig glad og klappet i hendene for henne. Og fortalte hunne for flink hun var som tisset på potten. Den er utrolig morsomt når barna lærer seg nye ting, og når Sarah-Isabell lærte seg og tisse på potten idag ble jeg veldig glad. Og måtte dele denne gleden sammen med dere. Jenta min begynner jammen å bli stor.



     

  • 07.12.2016
  • 7 Desember: Kroppen roper hjelp

    Hei alle sammen! Nå er der 7 Desember og det nærmer seg stadig med til jul. Jeg gleder meg mer og mer for hver dag som går, til å feire den fantastiske julen med barna min. Det kommer til å bli utrolig koselig, men over til temaet i dag. Og jeg tenkte at jeg skulle fortelle litt om hvordan de siste dagene har hver. 

    De siste dagene har vært veldig slitsomme. Jeg er veldig sliten og mye vondt i kroppen. Jeg har egentlig lyst til å bare holde sengen og slappe av, men vet at det beste er å komme seg ut litt. Få litt frisk luft og røre litt på seg. Derfor har jeg dratt meg opp av sengen funnet på ting og prøvd og høre litt på kroppen men samtidig ikke la tenkene overstyre.

    Når jeg har sånne dager er det utrolig slitsom. Jeg blir veldig sliten av sånne perioder og syns det er veldig vanskelig. Det er vanskelig å takle både fysisk og psykisk. Men selv ved sånne dager er jeg nødt til å holde meg opp. Jeg kan ikke sperre meg inn og tenke at det går over for det er ingen kur. Så lenge jeg klarer gå imot det som er tøft kan jeg vinne. Det blir ikke et lange innlegg idag, rett og slett fordi jeg ikke er i form, og ikke har så mye på hjertet. Det eneste jeg kjenner i kroppen min akkurat i kveld er kroppen som roper etter hjelp. 



     

  • 06.12.2016
  • 6 Desember: En kronisk sykdom, med en evig kamp

    Idag er det 6 desember og jeg har tenkt til å dele litt av mine tanker om den tiden og kampen jeg er igjennom. Jeg lever med en kronisk diagnose som krever mye i hverdagen. Jeg lever en ting tid, der jeg har mye tenker og følelser som er vanskelig å ha. Men det å kunne dele mine bra og dårlige tider med dere hjelper meg mye i hverdagen. Livet er ikke bare på roser, og det er viktig å vise begge og ikke bare det perfekte liv, for ingen har et perfekt liv.

    Jeg kunne ønske jeg kunne jobbe, gå på skole, gjøre som alle andre ungdommer og voksene. At jeg kunne leve et liv uten å tenke over alt jeg gjør. At jeg kunne gå fritt uten og blir syk. At jeg kunne gi barna alt jeg vil av opplevelser, reise rundt og finne på ting uten og å tenke på hvordan formen vil være etterpå. Men dette er ting som nesten er umulig å ordne på. Jeg er kronisk syk og vil alltid ha et liv der jeg må tenke over hver en ting jeg gjør. 

    Jeg har alltid satt meg store mål og alltid nådd målene mine, det klarer jeg ikke lenger. Alle mål jeg har prøvd å satt meg siste tiden har blitt stoppet på veien. Enten har jeg blitt syk eller så har jeg måtte gitt meg fordi jeg kjenner kroppen stritter imot. Det er vanskelig å måtte leve sånn. Det er vanskelig å måtte tilpasse livet etter hva sykdommen tåler å ikke. Men jeg må lære og leve sånn. Jeg må lære å finne en ny hverdag. En hverdag som funker for meg.

    Jeg sliter mye med dette. Jeg tenker mye rundt fremtiden jeg er 19 år har to barn og skal ha dette livet lenge. Jeg har fått etterskadene som vanligvis kommer hos 30 åringer med samme diagnose som meg. Det er tøft og tenke på at jeg aldri kan bli frisk, alt jeg aldri kan leve som jeg en gang gjorde. At jeg må tenke over hver en ting jeg gjør. At jeg kanskje etterhvert trenger mer og mer hjelp til husarbeid, og de tingene som må gjøres, så jeg har energi til barna mine. 

    Jeg kommer alltid til å legge barna fram for noe annet, og jeg gjør alt jeg må for at dem skal ha en "frisk" mamma hjemme. Uannsett hvor mye hjelp jeg må ha, så skal det ikke gå utover barna på noen måte. Men det er uansett skummelt å tenke på hvordan jeg kan være om kanskje 10 år når kroppen min er sånn idag. Det er mye tanker som må takles og mye tanker som alltid kommer, og spesielt på kvelden og natta, da jeg er helt for meg selv. 

    Jeg må alltid leve som dette, og må lære og finne en balanse. Jeg må finne noe å gjøre som gir meg energi og ikke tepper meg for energi. Jeg må finne en vei som fungere for meg uansett hvor vanskelig det kan være, så skal jeg finne den. Jeg skal stå i hver kamp jeg må ta, og jeg skal kjempe til jeg vinner. Det er tøft nå, men jeg skal klare det. Barna er mine viktgste personer i hverdagen, og de gir meg en glede, en viljestyrke og en hel haug med energi. De er den største gleden jeg har i livet, og for dem skal jeg finne denne kampen.

  • 05.12.2016
  • 5 Desember: Hvert et minne har betydning

    Hei idag er det 5 desember og tenke og vise noen av mine favoritt bilder av barna så langt. Det blir tatt mye fine bilder i løpet av dagene og derfor tenkte jeg å plukket ut noen bilder av barna hver som jeg er veldig glad i. Har selvfølgelig veldig mange fine bilder av dem, men alltid morsomt å vise noen.

    Bilde 1: Dette bildet ble tatt for ikke så veldig lenge siden. Sarah-Isabell er veldig glad i bilder men har kommet i det stadiget der hun vil se dem, men ikke har tid til å ta dem, derfor ble dette bildet tilfeldig tatt da vi løpte rundt og tullet og tok bilder. Men det sises jo at de beste bildene blir tatt når man ikke tenker over at det er bilde som tas. Det er kanskje noe rett i dette.

    Bilde 2: Dette bildet er et bilde av Thea-Aurelia dagen hun ble født, jeg er utrolig glad i det bilde. Jeg vet ikke hvorfor akkurat det bildet falt så godt i smak. Jeg bare elsker det bildet.

    Bilde 3: Dette bildet ble tatt en kveld barna badet for en stund siden. Jeg syns dette bildet er veldig fint fordi man kan se så godt at barna koser seg. De viser masse glede, og hva kan vel gjøre et mammahjertet varmere enn å se barna ha det bra og koser seg.

    Bilde 4: Dette bildet ble tatt i Høstferien dag Onkelen til Sarah-Isabell og Thea-Aurelia var på besøk. Jeg syns dette bildet er veldig fin. De er ganske jevnaldrene og koser seg veldig i hverandres selvskap, og det ser man godt. Og det å sykle falt virkelig i smak.

    Bilde 5: Dette er det siste bilde jeg tar med denne gangen. Jeg syns dette er et veldig fint bilde av barna sammen. Begge er godt fornøyd og ser inn i kameraet og det er ikke ofte jeg fått kan i begge i kameraet like, men her fikk jeg det. Dette bilde er et bilde jeg er veldig glad i. Som sakt er det mange flere bilder, men disse jeg valgte nå, flere kan komme senere om det er et ønske med flere sånne innlegg.



     




     

  • 04.12.2016
  • 4 Desember: Fødselshistorien med Thea-Aurelia

    Idag er det 4 Desember og dagene bare løper av sted. De siste dagene har gått ufattelig fort. Som liten husker jeg dagene var mye lenger men nå som jeg selv har fått barn går dagene alt for fort, og man må bare nye hvert sekund man har. Idag skal jeg skrive om fødselshistorien til Thea-Aurelia. Jeg vet det er noe som veldig mange syns var spennende og lese om da Sarah-Isabell ble født og tenke derfor at jeg kunne skrive om fødselen med Thea-Aurelia også.

    Det var tidlig på morgen og jeg sto opp for å reise inn til sykehuset. Det var dagen de skulle sette igjen fødselen. Jeg hadde vært dårlig gjennom nesten hele svangerskapet og derfor fant vi ut at det beste bare var å sette igjen fødselen. Og hadde fått beskjed om at hvis fødselen ikke begynte iløpet av helgen satt de igang på Mandag. 

    Når jeg kom inn på mandag, sjekket de først alt var som det skulle og det var det. Også måtte de undersøke meg for å finne ut hvilken metode de skulle bruke for å sette igjen. Og de fant fort ut at det var såpass modent at de derfor bare ville begynne på tablettene som får livmoren til å begynne å jobbe og åpne seg. Jeg fikk første tabletten og måtte detter det ligge stille i 2 timer, det fordi tabletten skulle virke inn. Etter to timer bruket vi tiden mest på å bare slappe av og hvile ut til det skulle skje noe mer. Tiden gikk og ting virket veldig rolig, men samtidig merket jeg at det jobbet litt og følte mest for å gå fram og tilbake litt. Det var bedre å gå fram og tilbake i gangen enn å ligge stille i sengen. 

    Martin var på jobb mens jeg og mamma var på sykehuset. Og vi planla at hvis det begynte så skulle vi si ifra så han kunne komme. Klokka begynte å nærme seg 3 og ting var forsatt litt rolig, men samtidig merket jeg at det jobbet der, og det å ligge i sengen var ikke noe jeg ville. Det kom inn en sykepleier inn for å sjekke hvor stor åpning jeg hadde ca klokka 15, og sa at det fortsatt var en stund til ting skjedde, men at det kan være godt å ta seg en god og varm dusj, men sa fort at jeg ikke ville, og at jeg heller ville gå litt. Men i det sykepleieren gikk fant jeg ut at en dusj kanskje hadde vært godt likevel, så jeg gikk i dusjen. 

    Klokken begynte å nærme deg 15:15 og jeg sto fortsatt i dusjen og kjente plutselig at noe begynte å skje, så jeg gikk ut av dusjen tørket meg og fikk på meg trua. gikk ut til mamma og fikk henne til å ringe på. Sykepleieren som sa det var en stund til ting skjedde kom inn igjen, og jeg sa nå er ting igjen. Hun sjekket åpningen igjen, og jeg ble kjørt rett inn på fødestuen. klokken var nå ca halv 4. De spurte om jeg klarte å flytte meg over til fødesenga, men jeg sa de måtte vente, fordi jeg lå mitt i en rie. De sa jeg måtte komme meg over i fødesenga så de hjelp meg med å gå bort til fødesenga. Jeg lå der fikk lystgsass og spurte fort om dette kom til å ta lang tid, og så mye mer rakk jeg ikke før de så at dette gikk så fort at de bare måtte ta vannet. Og det var ikke mange riene jeg hadde før Thea-Aurelia var ute 15:42 og la på brystet mitt. En vaker velskapt jente i lå på brystet mitt og søkte etter puppen. 

    Ting gikk så fort at vi ikke rakk og ringe Martin før Thea-Aurelia var ute. Så etter jeg var ferdig å føde ringte jeg Martin og så han hadde blitt pappa, og han kom så fort han kunne. Jeg har aldri hatt noen vondte fødsler, og ting har gått veldig fort, men med Thea-Aurelia gikk det veldig veldig fort, og sykepleieren syns ikke så mye om når det får fort, fordi det ofte kan ble mye problemer rundt en så rask fødsel, men det gikk veldig bra jeg slapp og sy og Thea-Aurelia hadde det veldig bra.





     

  • 03.12.2016
  • 3 Desember: Da livet tok en ny venning

    Idag er det 3 desember og jeg har tenkt til å skrive litt om hvordan det var når livet ble helt snudd på hode for ca. 1 års tid siden.

    For rundt et år siden merket jeg meg veldig unormalt sliten, og orket veldig lite. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde det eneste jeg merket var at kroppen var veldig vondt og tung og bære med seg. Jeg var mye hos legen og legen klarte ikke å finne ut hva dette kom av, derfor henviste han meg mange forskjellig steder for å hva det var som var galt. Jeg tok mange tester men alle var fine, og ingen klarte å skjønne hva som var galt. 

    Det var veldig vanskelig å forholde seg til situasjonen når ingen klarte å finne ut hva det var. Jeg dårlig lenge med masse besøk både til legen og sykehuset. Jeg forhørte meg med mange forskjellig folk og ingen klarte å gi et svar. Men det var ikke vanskelig å se at jeg var dårlig. Jeg så utslitt og sliten ut og var blå under øynene og  tom i blikket.  Fastlegen min jobbet hard for å finne ut hva det kunne være for noe, men syns det var veldig vanskelig. Det begynte å nærme seg 6 måneder og legen hadde fortsatt ikke funnet ut hva det var for noe, jeg var både utslitt og deprimert. Ingen klarte å gi meg svar og det var en veldig vanskelig periode og takle. Jeg var dårlig men ingen ante hva som gjorde at jeg var så dårlig. Det var veldig vanskelig å takle, og jeg var både redd og lei. Jeg var redd for hva de ville finne ut, redd for hvordan tiden vidre ville bli og hvordan jeg skulle takle dette.

    Så kom dagen jeg tilslutt begynte å tenke på ar dette kunne ha noe med Cerebral Paresen som gjorde at jeg var så dårlig. Jeg skulle til fysioterapeuten med Sarah-Isabell den dagen, og hun var også min fysioterapeut når jeg var liten, og jeg tenke at hun kanskje kunne litt om min diagnose og der tok jeg rett. Hun viste masse om min diagnose, som de fleste ikke vet om. Det er veldig få leger som kan noe om Cerebral Parese på voksene folk, men jeg fikk veldig god hjelp av fysioterapeuten. Hun så jeg burde melde meg inn i CP-forbundet og reise til fastlegen for å bli henvist til Sunnaas sykehuset. De er fordi Sunnaas sykehus er det eneste stedet som kan hjelpe meg og gi meg svar på ting om min diagnose. Sunnaas sykehus er det eneste stedet som kan nok på Cerebral Parese på voksene til å kunne hjelpe meg. Og det gjorde meg veldig lettet. Da hadde jeg gått et halv år med tusen spørsmål, deperisjon, redsel og mye tårer, og endelig kunne jeg kanskje få svar på alt jeg lurte på. 

    Det halvåret var veldig vanskelig for meg å taklet, ikke bare for meg, men også for resten av familien som måtte gå igjennom denne tiden med meg. Det var ikke bare vanskelig for meg å gå igjennom dette, men også alle andre som sto meg nær som måtte stå og se på alt jeg var igjennom. Og det var en stor lettelse for alle når jeg endelig kunne begynne å få hjelp.



     

  • 02.12.2016
  • 2 Desember: Er Martin pappa til begge barna?

    Idag er det andre desember og det er kun 22 dager igjen til jul. Jeg gleder meg veldig til jul i år. Det ha være sammen med barna på sånne dager er utrolig koselig, og dette er også første julen til Thea-Aurelia noe som er veldig stas. Men tilbake til det jeg skal skrive om idag:

    Jeg får veldig mange spørsmål om Martin er pappan til begge barna. Jeg vet ikke hvorfor jeg får så veldig mye spørsmål om akkurat det, men det er ihvertfall noe jeg tenke å skrive litt om idag. Jeg og Martin har vært sammen i ca.3,5 år nå, og ha det veldig bra sammen. Vi har vært igjennom veldig mye sammen og livet vårt endret seg veldig fort. Vi ble foreldre veldig tidlig i forholdet vårt, og mistet mye av det å bare være oss. Det har ikke gjort noe for vårt forhold vi har det fortsatt veldig bra sammen fordi om, og koser oss veldig som familie. 

    Når det kommer til Martin og barna så er Martin pappa til begge barna. Og har alltid vært en del av begge barna. Han det er lett og se at det er Martin sine barn fordi begge har likhetstrekk etter Martin. Han er veldig glad i barna sine, og storkoser seg i dems selskap. Hvorfor folk lurer på om Martin er pappa til begge barna vet jeg ikke helt, men kanskje ikke alle lesere vet at vi fortsatt er sammen, siden det ikke skrives så mye om han på bloggen. Men vi har ihvertfall hvert sammen siden før jeg ble gravid med Sarah-Isabell. Så ja han er pappa til både Sarah-Isabell og Thea-Aurelia.



     

  • 19.10.2016
  • En idyllisk familietur

    I høstferien hadde vi det veldig koselig. Første delen av uken hadde vi besøk av med lillebror (onkelen til barna) og mammaen hans. Det var utrolig koselig. Andre halvdel av høstferien dro vi til Tvedestrand for å feire min tante. Det også var veldig koselig. Vi fikk møte hele den familien til pappa og det var koselig. Det er ikke så ofte jeg møter de så det er veldig koselig når det blir sånne samlinger.

    Det var utrolig fint i Tvedestrand. Vi gikk oss en tur rundt der og koste oss veldig vi fikk se mange fine ting. Og barna syns det var kjempe spennende og se seg rundt. Det å oppleve nye steder i Norge er kjempe gøy. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har tenkt så mye på hvordan der ser ut i landet vårt, at det fins så mange fine steder i Norge. Norge er et fantastisk sted og det er så mye utrolig fine plasser å oppleve i Norge. 

    Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har vært så opptatt over at jeg vil reise til utlandet og oppleve ting der, når jeg ikke engang har opplevd alle de fine plassene her i Norge. Jeg sier ikke at jeg ikke vil reise til utlandet, men når jeg var i Tvedestrand så begynte jeg å tenke veldig mye på hvor fint det faktisk er i Norge også. Det å reise på en ferie betyr ikke at jeg må reise ut av landet, man kan jo reise på så mye fine ferier her i Norge også. 


    Vi hadde det utrolig fint og koste oss utrolig mye som familie. Kroppen min så virkelig i fra at det var tungt for kroppen, men vi koste oss utrolig mye selvom. Dette er noe som ga oss mange fine minne. Det ble en tur med mye fine opplevelser som vil være med familien hele veien, og en ting skal jeg aldri glemme og det er at det å reise ut på ting med familien er noe av det koseligste som fins, uansett. Man får mange finner minner sammen som man kan bære på og ha gleder av sammen i lang tid.




     

  • 05.10.2016
  • En sykkeltur i parken

    Igår kom Onkel Denni Leander på besøk. Og det syns Sarah-Isabell dette er veldig stas. De leker og koser seg fra de står opp til de går og legger seg. Det er ikke noe gressplen her jeg bor så derfor må vi gå bort til en "park" som ligger 2 min gåavstand for å leke, men det gjør ingenting. Barna storkoser seg der. 

    Det var noen sykler der som er til barn som vil leke og de falt virkelig i smak.  De løp bort til sykklene og ville ikke gjør noe annet. Eneste som var gå var å sykkle. Så derfor måtte jeg og mamman til Denni Leander ta og dytte de når de satt på sykkelen og det var kjempe gøy. 

    De var utrolig søte der de satt på samme sykkel og ville bli sykklet. Tror barna koste seg masse i parken. Det er godt å komme seg ut litt også, Skulle vi vært inne hele dagen hadde både vi og barna blitt her slitene og gale i hode. Her har det vært full rulle i huset, men det er også utrolig koselig å ha besøk av lillebror.



     

  • 04.10.2016
  • Vi har tatt en velfortjent høstferie

    Fra idag tok vi en velfortjent høstferie. Sarah-Isabell går jo i barnehagen 100% og er mye bort. Hun trives godt i barnehagen, men syns også det er veldig koselig å være hjemme med lillesøster. Selv om jeg sier vi har ikke alle i huset her tatt høstferie. Martin må jobbe selv om vi andre tar høstferie. Vi har en travel hverdag til vanlig, uansett om jeg nå ikke går på skolen. 

    Det er alltid mye som skal gjøres med to barn, og derfor blir hverdagen travel uansett. Det skal ryddes, vaskes, oppfølging av barna, 4 timer skole, og behandling til meg selv. Barna skal også ha sin del og med alt jeg sliter med er det mer en nok, å ha kontroll på. Derfor er det veldig godt å kunne ha ferie nå. Vi har litt planer i høstferien, så vi kommer til å kose oss veldig. Vi få besøk av lillebroren min og mamma´n han. Og det blir kjempekoselig. Sarah-Isabell kommer til å syns det være kjempegøy da de er jevn aldrene. 

    Vi skal også til pappa en tur også skal vi i familie selskap et stykke unna og det blir veldig gøy. Det er ikke ofte jeg ser familien til pappa så det er veldig gøy å se dem får jeg får se dem. Det er noe jeg gleder meg veldig til, og det håper jeg barna gjør også. Etter høstferien starter en ny og hektisk uke igjen. Da er det barnehagestart igjen, og alt opplegg vi allerede har. så denne uken vi har fri skal vi nyte, for det fins ikke noe bedre enn å være sammen med de to jeg er mest glad i, i hele verden. 



     

     

  • 03.10.2016
  • VIDEO: Sarah-Isabell teller til 20!

    Sarah-Isabell har en stor utviklig nå og lærer stadig nye ting. En ting vi har øvd mye på er å telle. Og det syns hun er kjempe gøy. VI teller stadig sammen til 20, og hun lærer heletiden å telle litt mer og mer selv. Det er utrolig morsomt å se hvor flink henne har blitt og som den stolte mamman jeg er så vil jeg selvfølgelig vise hvor flink hun er til å telle til 20. Så her kommer en video:

     

  • 02.10.2016
  • Alentiden er viktig

    Med to små barn i hus, der begge skal ha en bit av mamma og pappa. Er det viktig å få litt alenetid med hver enkelt barn også. Det er viktig at begge barna kan få ha litt tid alene med mamma og pappa. Sarah-Isabell gikk jo få å være enbarn til å blir storesøster, og da tror jeg hun til tider kan syns det være godt å ha mamma og pappa for seg selv også.

    Det er noen ganger vi finner på ting der Thea-Aurelia ikke får funnet på så mye, og da er det greit å benytte anledningen til å bare ta med Sarah-Isabell ut på noe mens Thea-Aurelia får barnepass. Jeg tror begge barna kan ha godt av dette. Sarah-Isabell får full oppmerksomhet av oss og Thea-Aurelia får full oppmerksomhet. Men når det er sakt er det også viktig at vi passe på at begge barna får litt alenetid med oss. Så det ikke alltid er Sarah-Isabell som får bli med bort. 

    Begge barna har også godt av å være litt borte fra oss, og derfor må vi bytte på så begge føler at de får blir mer mamma og pappa alene. Det er jeg veldig opptatt av. Det skal ikke være forskjell. Idag tok vi med oss Sarah-Isabell på Lekeland, mens Thea-Aurelia var hos oldemor. Og det var suksess, selv om det bare var noen timer storkoste hun seg. Hun løp rundt over alt og lekte og hadde det gøy. Når vi dro sammen uten Thea-Aurelia kunne Sarah-Isabell ha med både mamma og papppa inn i lekestativet og leke, og det satt hun virkelig pris på. Hun var høyt og lavt heletiden og smilte fra øre til øre. 

    Thea-Aurelia også har kost seg sammen med oldemor idag når vi kom å hente henne smilt hun som en sol og da er det ikke vanskelig å se at hun virkelig har kost seg. Merker veldig godt på Sarah-Isabell at hun har fått rast ut energien sin idag for når klokka ble seks, gikk hun bare inn på soverommet sitt og la seg ned selv. Da var hun så trøtt at hun selv gikk å la seg og det skjer ikke ofte. Begge barna var enkle og legge idag, og sovnet så fort hode landet på puten så dette har vært en fin dag for dem begge.

     



     

     

  • 02.10.2016
  • Hvordan har tiden etter Sunnaas gått

    Tiden etter Sunnaas har vært en litt tøff og skummel tid. I mars søket jeg meg inn på skole som alle andre skoleelever og fikk skoleplassen jeg ville ha. Det er siste året jeg kan gå 2året medie og kommunikasjon på skole da det neste år er en studiespesialiserende linje. Når jeg da fikk skoleplass og Sunnaas rådet meg til å ikke begynne med noe før ihvertfall over nyttår og at et 100% studieliv vil være for vanskelig og tungt for meg, var det noe jeg syns var utrolig kjedelig ihvertfall når jeg faktisk kom inn der jeg ville og samtidig var det siste året jeg kunne gå det.

    Etter et par møter med skole og støtte apperatet rundt meg fant jeg ut at jeg ville prøve. Mange ble både bekymret og redde for at dette vil bli for mye for meg. Jeg trosset rådene som Sunnaas anbefalte på det sterkeste. Folk rundt ble redd for at dette ville gjøre meg dårligere men det var mitt valg. Men jeg ville ikke si ifra meg plassen før jeg hadde prøvd. Jeg ville at dette skulle gå, tenk om jeg faktisk klarte å komme meg gjennom skoleåret. Det hadde vært en stor seier. Og ingen kunne vite dette før jeg hadde prøvd.

    Jeg møtte om alt jeg klarte og presset grensene hver dag. Jeg ville få til dette og sto på for å få til dette. Men Sunnaas hadde rett. Det ble alt for tungt. Så forrje uke måtte jeg ta en trist avgjørelse og slutte, før jeg hadde tøyd strikken alt for langt. Jeg kommer til å ta 1 fag dette året bare for å få et fag ferdig også må jeg ta alt derfra. Men nå har jeg ihvertfall prøve og jeg sitter ikke her og angrer på at jeg aldri prøvde. Jeg kan være stolt av at jeg har prøvd, og ja det gikk ikke så bra, men jeg har vist at jeg vil og det må vel bety noe. 

    Jeg må bare innse at min diagnose hindrer for endel ting, men være glad for at jeg kan gjøre det jeg kan. Jeg må leve med diagnosene min resten av livet men hva så, jeg har det beste noen noen gang kan få i livet. Jeg har to friske velskapte barn som jeg kan se vokse opp og bli stor. Jeg får være med å se en utrolig fin utvikling på mine to barn, hva er vel bedre enn det. Jeg kan kanskje ikke gjøre det alle andre kan, eller sette meg for stor må (som jeg er veldig flink til), og ikke gå på skolen på lik linje som alle andre, men så lenge jeg klarer å se positivt på det som er bra kommer jeg langt.



     

  • 01.10.2016
  • Jeg må legge opp hverdagen utifra men diagnose

    Hei alle sammen! Som jeg avsluttet med i siste innlegg skal jeg nå skrive om hvordan jeg må legge opp hverdagen min i forhold til min diagnose. Etter alt som ble funnet ut på Sunnaas sykehus, har jeg fått endel etterfølger av min CP diagnose, med to tette svangerskap samt mye møter og styr her og derfor har jeg fått dette i en tidlig alder. Og dette gjør det vanskelig for meg og for eksempel utdannelsen min.

    Sunnaas fant ut at jeg ikke kan ta utdanningen min som alle andre ungdom. Jeg må dele opp løpet og jeg vet ikke hvor lang til jeg kommer til å bruke på utdannelse. Mange vil sikkert sitte og tenke at hun ser jo ikke syk ut, eller at hun er ikke så syk at skolen burde være noe problem. Rett og slett fordi jeg ser ikke syk ut. Du kan ikke møte meg på gate og se at jeg er syk, men kjenner du meg og ser meg i det daglig kan du tydelig se at jeg ikke er frisk. Ikke på utsende men på tilstedeværelsen. 

    Sunnaas rådet meg til å ikke begynne med noe skole før over nyttår i hvertfall, og mulig lenger som det trengs. Sunnaas var også veldig tydelig på at et 100% studentliv vil være for tøft for min helse. Jeg kan ta noen fag om gangen 1,2 kanskje 3 men jeg må hele tiden lytte til kroppen. Jeg har en varig nedsatt arbeidsevne, som gjør at jeg kanskje aldri kan ha en 100% jobb. Grunnen til at jeg sier kanskje er fordi jeg aner ikke hvordan kroppen er om 5 år. Jeg kan aldri tenke bare her og nå, jeg må tenke fram i tid, jeg må tenke på hvordan kroppen vil være om 1 måned, et halv år, 1år osv. 

    Hver gang jeg tar et valg må jeg tenke lenger fram en bare den neste uken. Jeg skal leve i kroppen min i mange år og må tenke på hvordan kroppen skal fungere i alle år. Jeg må i alt jeg gjør tenke på energiøkonomisering. Tenke på hvor mye jeg kan gjøre og hvor mye hvile jeg trenger. Jeg må gjøre ting som virker meningsfult i livet. Og alltid ha tid til å hente inn energi. Jeg må lære meg og leve med min diagnose. Jeg må lære meg å velge ut ting jeg skal gjøre, lære meg og spare energi der jeg kan og ikke legge opp løp der jeg hele tiden må prestere og stresse. Kroppen min må ha hvile og får den ikke det blir jeg bare dårligere.

    Jeg har vært på bunn, jeg har kjent smerter som er tunge å bære på, men du der ute kan ikke se det. Du kan ikke møte meg på byn og si at jeg er syk for du ser det ikke, men jeg kjenner det. Jeg bærer på smerten hver dag. Noen dager er det være en andre, men den ligger der.  Jeg kan rydde hele huset men er utslitt etterpå. Jeg må lære å tenke på hvor mye energi jeg kan bruke på de forskjellige tingene jeg gjør og passe på at jeg ikke har opplegg hele uken.



     

  • 25.09.2016
  • En dag med masse familieidyll

    Hei alle sammen! Jeg er nå tilbake på blogg.no, jeg har prøv meg litt på en annen bloggportal men ender alltid tilbake på blogg.no. Rett og slett fordi jeg liker blogg.no for godt. Jeg syns selv dette er den beste bloggportalen. 

    Igår var vi på en helt fantastisk  fjelltur. Vi har en stressende hverdag med jobb, skole og barnehage og det er derfor veldig liten til å å være sammen hele familien. Det er kun i helgene vi har tid til å samles og kose oss sammen hele dagen. Derfor har vi snudd litt om og funnet ut at vi vil begynne å bevege oss mer ute og bruke naturen. For det er utrolig godt å komme seg ut, legge bort alt av sosiale medier og kontakt forbindelse og bare være oss. 

    Vi hadde en helt super dag igår der alle koste seg. Selv om det var litt kaldt, og jeg og Martin ikke har de opptimale fjellklærene koste vi oss veldig. Barna syns det var utrolig godt og komme seg ut, og Sarah-Isabell gikk som bare det. Hun klarte å gå halve turen opp til fjelltoppen og det er utrolig bra. Hun syns dette var utrolig morsomt. Hun syns det var litt kjedelig å sitte i den bæremeisen så det ble litt gråting når hun ikke kunne gå mer. 

    Når vi kom på toppen koste vi oss med litt drikke og kjeks. Det ble også mye lek på toppen og tok endel bilder. Thea-Aurelia koste seg også veldig hun smilte for øre til øre og like å sitte i bæreselen og gå oppover fjelltoppen. Det var ikke noe surving, og hun koste seg virkelig med mat på fjellet og masse kos på fjellet. Det ble en suveren tur med masse kos for hele familien så dette er noe vi kommer til å fortsette med. 




     

  • 24.09.2016
  • NÅR DU SMILER, SMILER MAMMA

    Det å finne på ting som barna liker er utrolig morsomt. Den beste følelsen kommer når du ser har barna har det bra. Det å se smilet dems som betyr så utrolig mye og den gleden som lyser ut av øynene på dem. 

    Igår gjorde vi noe vi ikke har gjort før, vi tok med oss Sarah-Isabell opp til Svatsum og gikk oss en fin og rolig skogstur, der vi plukket bær og koste oss. Det var utrolig koselig. Sarah-Isabell storkoste seg hele turen og fikk en utrolig fin dag. Det varmer også oss foreldre når barna har det så bra så det ble en vellykket tur for hele familien, og noe som Absolutt må gjøres flere ganger.




     

  • 24.09.2016
  • DET Å ALLTID MÅTTE TENKE PÅ HELSA



     

    Med min diagnose må alt planlegges og tenkes over. Jeg må alltid tenke på hvordan helsa er ikke bare for den dagen, men resten av uke, måneden, året. Jeg må alltid vurdere om det er ting jeg jeg kan gjøre, og fortsatt ha overskudd til alt det andre som skjer i tiden framover. 

    Det er utrolig tøft å måtte innse hvor mye jeg må legge til side, fordi helsa mi ikke tåler mer. Hvor mye jeg ikke kan gjøre fordi jeg skal ha overskudd resten av tiden framover. Hvor mye jeg må sette på vent. Jeg må ALLTID tenke på helsa først og hva slags gjøremål jeg må ha krefter til. 

    Jeg har alltid vært en jente med mye liv, som er med der det skjer, som vil fullføre ting, som setter meg litt høyere mål til meg selv, men likevel fullfører. Men denne jenta kan jeg ikke være lenger. Jeg må sette meg små mål av gangen. Tenke meg om en gang ekstra før jeg sier ja til å være med på noe. Planlegge dagen så jeg vet at jeg klarer å ta alle de daglige gjøremålene med barna og huset. Og samtidig da ikke slite meg helt ut. 

    Det er tøft å plutselig få beskjed om disse tingene, at det er sånn jeg må leve resten av livet. Jeg kan ikke bare tenke her å nå men jeg må ALLTID tenke fram i tid. Hvordan vil helsa være om 1 måned eller et halv år om jeg er med på dette. Jeg har lev et liv der jeg har hatt energi, brukt energi jeg ikke har hatt uten å vite konsekvensene. Men konsikvensene kom, og de er tøffe å ta innover seg, tøffe innse, uannsett hvor mye jeg kunne ønske at ting ikke er sånn, så er det sånn og det er sånn jeg må leve, resten av livet. Jeg har CP og må leve med de følgene som har kommet med det uansett hvor vanskelig det er å takle denne situasjonen.

  • 24.09.2016
  • EN TRAVEL DAG ER PÅ SUNNAAS

    ​Igår var en dag full med opphold hele dagen og ingen tid til å skrive. Når jeg hadde en liten pause måtte jeg bruke den til å hente meg litt inn igjen og bare slappe av i senga. Dagen igår var en dag som jeg tok noen tester, og hadde endel om energiøkonimisering iforhold til min diagnoes CP. Da dette er noe som er velig viktig når det kommer til min helse.

    På dette oppholde har jeg fått svar på ting som jeg ikke har vist så mye om. Jeg har fått svar på hvorfor ting er vanskelig, hvorfor ting har blitt som de har blitt. Jeg skal nå klare og komme meg opp igjen, klare å bli frisk og kanskje få tilrettelegging til ting jeg trenger hjelp til. Få hjelp, få støtte og komme meg opp igjen. 

    På kvelden i går kom pappa og Iselin (lillesøsteren min) på besøk for å holde meg litt med selvskap noe som var veldig koselig. Etter mange kvelder på et sykehus var det godt å komme seg litt ut. Vi tok båten inn til Aker brygge og spiste der. Vi spise onkelig god mat og koste oss veldig. Det var kjempe koselig. Da fikk jeg kommet meg litt ut, fikk litt annet og tenke på, samtidig som jeg fikk en fin kveld med både pappa og lillesøster noe som ikke skjer så mye. 

    Det var en travel dag på dagen igår og lite tid til å slappe av, men den endte med en fint kveld med mye god mat og kos. Men kan trygt si jeg ble veldig sliten av denne dagen og kjennner det veldig i kroppen. Samtidig som nattessøvnen ikke var så god idag fordi tanken gikk litt i surr. Men alt i alt ble det en fin kveld.




     

  • 24.09.2016
  • TÅRENE TRILLER AV SAVN

    Nå er savnet av de små stort. Tredje dagen jeg ikke ser dem. Tårene triller litt på moningen idag fordi de ikke er her. Fordi jeg savner dem, fordi jeg vil hjem og kose med dem. Men uannsett hvor mye jeg har lyst til å være med dem må jeg være her, må jeg sove noen netter til her før jeg kan reise hjem. 

    Tanken på barna blir større for hvert minutt jeg ikke ser dem. Det er litt rart hvor mye det går an og savne dem selv om jeg kan snakke med dem over telefon. Det er rart hvor vondt det faktisk gjør å være borte fra dem i en uke. Jeg trodde det skulle gå greit men jeg skal ærlig innrømme at det er helt forferdelig å ikke kunne få besøk eller komme på besøk. 

    Tårene triller nedover kinnet mitt, tårene er fylt med savn og kjærlighet, savnet over at jeg ikke har sett barna på en stund. Og kjærligheten som kommer fordi jeg er helt uendelig glad i dem. Teller ned hver dag som går og plutselig kan jeg reise hjem til dem. 




     

  • 24.09.2016
  • SAVNET ETTER Å SE BARNA ER HER

    Dagen idag har vært full med forskjellig opplegg gjennom dagen. Jeg startet hele dagen med frokost, så var det morgentur også var det bare å slappe av litt etterpå. Den tiden brukte jeg på å få sove litt så jeg skulle bli opplangt til lunsjen og neste møte.

    Etter 2 timer med søvn så var det møte med ergoterapeut, fysioterapeut og teamkoordinator. Det her vært en dag som her gjort meg veldig sliten, men også en dag som kan gi meg svar på mye nytt, mye spørsmål som jeg har hatt, svar på alle spørsmålstegnene.

    Det er utrolig rar og være her helt alene uten barn, uten noen å ta ansvar over. Uten å tenke å trenge å tenke på noen andre. Jeg savner barna utrolig mye og bruker all den tiden jeg kan på å snakke med dem. Om det så bare er 5 min så er det 5 min jeg kan se dem og det er bedre enn ikke noe. Men på fredag får jeg se dem igjen og jeg gleder meg utrolig mye til det. Det er en dag jeg ser fram til.



     

  • 24.09.2016
  • FØRSTE DAGEN PÅ SUNNAAS

    Det er utrolig rart og sitte her og ikke ha barna rundt meg. Det er første dagen og jeg savner dem helt vilt mye. Men første dag har vært veldig fin. Det er god mat her og personalet her virker veldig koselig. Utsikten over Oslo fjorden er utrolig fin og sitte ute og se på, mens jeg tenker over litt ting. 

    Selv om set er fint å være her så er det også veldig rart og skummelt, hva vil jeg få beskjed om, hva vil de komme fram til. Jeg aner ikke. Men samtidig er det fint å få svar på hvorfor ting har blitt som de har blitt.

    Første dagen har det bare vært litt samtaler med forskjellig personer også imorgen vil jeg tro det skjer litt mer men skal gjøre mitt beste for å holde dere oppdatert.

  • 24.09.2016
  • EN RAR OG SPENNENDE UKE I VENTE

    Jeg her en rar og spennende uke i vente. Imorgen skal jeg inn på sunnaas sykehus og være der i 5 dager. Jeg skal være 5 dager vekke fra hjemme, samboer og barna noe som blir utrolig rart. Jeg reiste med toget idag inn til pappa som bor i Vikersund også kjører han meg til Sunnaas imorgen.

    Jeg gruer meg veldig til å være borte fra familien i 5 dager, ikke ha mulighet til å få besøk eller noen ting. Men samtidlig gleder jeg meg veldig til å kanskje få svar på mye av det som har vært et stort spørsmålstegn lenge. Det å si hade til alle idag for 5 dager var veldig vanskelig og det kom noen tårer trillenede, men jeg må bare trøste meg med at jeg snart er tilbake.

    Det er rart hvor vanskelig det er å reise fra barna i bare 5 dager. Men det har kanskje noe med at jeg bare kan snakke med dem over telefon, og at jeg ikke har vært borte fra dem så lenge helt alene før. Jeg savner dem kjempe masse allerede, men når jeg kommer hjem da skal de få så mye kos og oppmerksomhet det bare kunne drømt om, Jeg gruer meg og gleder meg til å komme inn på sunnaas men jeg tror det kommer til å bli veldig bra.



     

  • 24.09.2016
  • EN NATT MED ANST

    Ansten har tatt meg. Når natten ringer inn og alle sover, kommer frykten om alt. Hjerte banker, svetten kommer, redselen, tankene, frykten om å sove, følelsen av å sitte helt alene, redselen for barna. Hjerte banker fortere, prøver å konsentrere meg om å puste med magen, men klarer ikke redselen tar overhånd. Jeg føler meg maktesløs, ensom, redd, og deprimert fordi jeg ikke klarer å kontrollere det.

    Nettene jeg får anst er slitsomme. Tanker fyker rundt i hode. Hvordan blir morgendagen? Går det bra med barna hvis jeg sovner? Jeg må skjekke at dem puster og sover godt. Tenker på alt som kan skje. Redselen for at barna ikke skal ha det bra nok. Reddselen for at jeg ikke skal komme meg opp av senga dagen etter. Reddselen for at en av barna skal bli syke. Redselen for at jeg ikke skal klare de målene jeg har satt meg, redselen for at jeg en dag ikke skal klare å ta barna 100%, og gi de all den omsorgen de trenger.

    Hver dag gir jeg barna min alt jeg har. Jeg gir de den energien jeg ikke har. De får energien jeg har i reservetanken. Men det er greit for meg så lenge barna har det bra og har en mamma som stiller 100% opp. Men når barna ligger i sengen og drømmer de fantastiske drømmene om den fine familie, drømmene om den fantastiske fantasiverdene alle barn har. Der alle bor på skyer og har på seg balletkjole mens enhjørningenen og feene synger fine sanger og danser. Ligger jeg våken og er redd. Redd for hva neste dag vil bringe. Redd for at jeg ikke skal strekke til. Redd for at barna en dag ikke skal våkne i armene min. 

    Tankene bare kommer uten kontroll. Når alt er helt stille rundt meg, og alle sover både ute og inne sitter jeg der, redd og uten kontroll. Jeg vil at alt av redsel bare skal gå bort. At alt av frykt skal forsvinne, men dette er en kamp jeg må stå i. Jeg skal vinne. Det er kampen mellom meg og angsten og jeg skal seire. 

    Redselen om hva alle andre tenker om meg, er også sterk. Hvordan jeg som er syk, kan ta meg av to barn. Jeg er en jente på 19 år med diagnosen CP og har 2 barn i sine beste aldere. Men klarer hun jobben. Jeg vet selv at barna får alt dem trenger, men selv om jeg selv vet det, betyr ikke det at naboen vet det. Jeg er redd for at du der hjemme skal tanke at jeg er en forferdlig mor, at barna burde få noe bedre enn meg, at barna ikke har det bra, men min største fryt er at barna ikke skal ha det bra. Jeg gjør alt for barna, uannsett hvor dårlig natt jeg har hatt. Uannsett om jeg har hatt en natt full med anst. Uannsett hvor sliten og utmattet kroppen min er. 

    Men frykten kommer alltid tilbake. Uannsett hva jeg gjør smuger den seg inn og ta all kontroll over meg. Jeg blir løpende fra seng til seg for å se at alt er som det skal. Jeg mister kontollen over hjertebankingen, den tar helt over, jeg svetter og skjellver og puster som en tullebukk, og redselen stormer inn mer etter mer. Jeg har anst, men en dag skal jeg overvinne ansten uannsett hvor lang kampen må vare. Ansten skal ikke få ta over livet mitt, jeg skal ta over ansten. Uannsett hvor lenge jeg må stå i det. 



     

  • 24.09.2016
  • DET ER IKKE BARE MEG DET GÅR UTOVER

    Hver dag er jeg nødt til å lytte til kroppen. Hver dag må vi tilpasse så jeg klarer å være med barna hele dagen. Hver dag er en utfordring. Hver dag er gleder, tårer, vansker og tilpassing. Vi har en hverdag som til tider kan være veldig utfordrene, i et øyeblikk kan ting være fint i neste kan alt være tungt å vanskelig.

    Vi har en sykdom vi må tilpasse hverdagen etter. Om det er sånn at Martin må ta barna en time for at jeg skal kunne få hvilt kroppen litt. Etter at han faktisk må ta mesteparten av jobben hele dagen fordi kroppen min er for sliten. Det gjør ting veldig vanskelig her hjemme. Vi krangler mye, vi er mye uenig, men også veldig glad i hverandre.

    Det er ikke bare meg dette er vanskelig for, det er vanskelig for resten av familie også, alle de pårørende. Jeg kan ikke gjøre ting som folk flest, jeg må tilpasse alt selv. Jeg må tenke over hver eneste ting jeg gjør. Jeg må passe på at barna får all den omsorgen dem tenger om det er enten av meg eller Martin. Og det er en lang vei å gå for å finne akkurat de rutinenen og tilpassingene som må til for at hverdagen skal gå 100% rundt.

    Denne uken har Martin begynt på jobb igjen, og Sarah-Isabell har fortsatt ferie, så jeg har vært alene med begge barna fra Onsdag-Fredag, og det er helt klart noe som har værte veldig utfordrene. Men jeg valgte at jeg må fokusere hundre prosent på barna. De må få den oppmerksomheten de trenger også må jeg ta resten som det kommer. Så lenge jeg har gitt barna 100% mens jeg er alene med en så vet jeg at jeg kan være utmattet med god samvittinghet. Da vet jeg at barna har fått det dem har trengt og at de har hatt en super dag, og at Matin faktisk kan ta kvelden sammen med med. Barna skal ha det bra hjemme selv om jeg er syk, jeg vil at det skal gå minst mulig utover dem.



     

  • 24.09.2016
  • EN FIN DAG ENDTE MED TÅRER

    Idag har vi hatt en veldig fin dag. Vi har kost oss, vært på helsestasjon, og bare funnet på litt så ting. Det er utrolig godt for meg at vi er to stykker om ansvaret av barna nå, siden Martin nå har feire så er vi begge hjemme med barna og det er utrolig godt. Som sakt har vi hatt en veldig fin dag idag, og det er viktig at vi tar vare på de fine dagene og øyeblikkene i denne perioden vi er i nå.

    Dagen vår startet klokken 10 idag da vi begynte med å spise frokost sammen alle sammen, noe som lager en positiv dag på starten, så tok vi ferden videre til helsestasjonen der Thea-Aurelia skulle ta vaksine, veies og måles. og jammen begynner hun må bli stor. Å reise til helsestasjonen idag var noe jeg gruet meg veldig til siden det skulle være gruppe idag med alle som var født på samme tid som Thea-Aurelia, men det gikk veldig bra og det ble utrolig koselig.

    Nå som både Martin og Sarah-Isabell har ferie bli det ofte noen lange dager når vi ikke finne på noe så derfor må vi prøve å finne på litt, men samtidig må vi ta det litt med ro så jeg kan slappe litt av. Selv om dagen har vært utrolig fin og koselig endte kvelden med tårer etter barna hadde lagt seg. Rett og slett fordi jeg var så sliten. Det er utrolig vanskelig å tenke på at jeg blir så sliten av å ha det gøy med barna. At det skal så lite til for at kroppen sier stopp. Det er utrolig vanskelig å vite at jeg ikke kan gi de 100% 24/7 men faktisk må tenke litt på helsa også. Men jeg må bare gjøre mitt beste å håpe at ting ordner seg med tiden.



     

  • 24.09.2016
  • TING HAR SNUDD HELT RUNDT, JEG ER SYK



     

    Det har vært og er en veldig vanskelig tid. Der jeg sitter å grubler og tenker på hvordan fremtiden vill bli. Alt ble plutselig så annerledes, ting ble totalt snudd på hode og alt skjedde så fort. Det er tøft for meg og det er tøft for familien min. Men jeg håper jeg vil komme tilbake der jeg var.

    Jeg har nemlig diagnosen CP. Det er en diagnose som kommer av at jeg var født 3 måneder fortidig og hadde hjerneblødning etter fødsel. Med diagnosen CP kan du få mange utfordringer. Utfordringer som jeg overhode ikke har vist om. Når jeg fikk diagnosen min og fram til nå har jeg trodd at CP er en sykdom som ikke forandrer seg, en syk dom som ikke gjør kroppen verre(for det er det jeg har fått beskjed om i alle år). Men jeg har fått feil info. Legene har ikke selv vist nok om diagnosen, helsepersjonel har ikke vist nok om diagnosen CP, som har gjort at jeg har fått feil info.

    Det som nå har skjedd er at jeg sliten hver dagen, hver dagen er en ny dag med smerter, tanker, redsel og ingen aner hva fremtiden vil bringe enda. Vil jeg komme tilbake der jeg var, blir jeg rullestolbruker, vil jeg slite sånn her resten av livet?, blir jeg verre og verre med årene? Alt går rundt og det er nesten umulig å samle tankene. Det har vært en veldig vanskelig periode som har gjort at jeg valgte å ta en pause fra bloggen, så jeg kunne samle tankene og luke ut var som er til å dele til verden og hva som er privat. Bloggen min tar en litt annen rettning nå. Jeg skal ikke bare blogge som liver som ung mor, jeg kommer også til å blogge om hverdagen for familie med en syk mamma i hus.

  • 24.09.2016
  • TUNGE OG TØFFE TIDER

    Det er ikke så lett for meg om dagen, det er utrolig mye som skjer, mye som skal tas tak i og en fysisk og psykisk kropp som ikke følger med meg. Jeg har blitt dårlig noe som gjør at hverdagen min ikke helt strekker til. At det er vanskelig å fulføre ting, vanskelig å kommer seg ut, det meste er egentlig veldig vaskelig.

    Jeg må prioritere alt jeg gjør, og tenke meg nøye om for å være sikker på at det er lurt for kroppen, jeg må alltid tenke på kroppen og hva den klarer. Jeg må alltid hvis at jeg får til det jeg skal, uansett hvor mye smerte kroppen gir og hyler av.

    Jeg har vært borte fra bloggen en stund fordi jeg ikke har vist hvordan jeg skal forholde meg til alt. Hvordan jeg skal takle hverdagen, hvordan jeg skal få ting til å gå rundt. Men jeg har kommet fram til en ting, og det er at jeg må gjøre ting jeg syns er gøy, ting som får meg til å være glad, ting som får meg til å finne på noe. Og da er vel dette det rette stedet. Jeg liker jo å blogge, lykkes og jeg elsker å ta masse bilder. Så detter må være det jeg kanskje kan fokusere litt på :) Kanskje det kan hjelpe meg et skritt fram, og det skritt ut av det vanskelig :)



     

  • 24.09.2016
  • PLUTSELIG KOM DET MASSE ORD

    Sarah-Isabell har vært litt tregere i utviklingen sin både motorisk og når det kommer til språk. Hun har ikke kunne si så veldig mange ord, og siden det har vært så mye som har manglet opp igjennom oppveksten henne har vi vært litt bekymret.

    Bare på noen uker har det kommet en haug med ord, og hun har lært kjempe masse. Plutselig kunne hun bare si masse ord og vi her hjemme ble kjempestolt. Her kommer en liten video av Sarah-Isbaell, der hun sier mange av ordene hun har lært seg. Håper dere liker videoen og husk gjerne og følg om denne bloggen virker interessang

     

  • 24.09.2016
  • MIN DIAGNOSE GJØR MEG IKKE TIL EN DÅRLIG MAMMA

    Jeg har en lett grad av diagnosen CP, og har hatt fått litt mer plager med dem det etter jeg fødet. CP kan spille inn på mange måter både psykisk og fysisk. For meg siste tiden har jeg slitet endel med utmattelse og litt psykisk, men jeg er ikke en dårlig mamma forde.

    Jeg syns det er utrolig vanskelig og tungt å høre at min diagnose er en bekymringsfaktor. Jeg har hatt Saeah-Isabell i snart 2 år og alt har gått kjempe bra, hun får det hun trenger av mat, klær og masse kjærlighet. Og min diagnose har aldri vært et hinder. Etter jeg fikk Thea-Aurelia har min dignose blitt brukt mye mot meg, selv om jeg gir barna alt de trenger. Barna mine får alt dem trenger dem har tak over hode, mat,klær og to foreldre som gir dem masse kjærlighet.

    Hvorfor skal vi med forskjellig diagnoser blir trokka på, og få kritikk. Det er ikke noe galt å ha en diagnose selv om du har barn. Du kan være en like god mamma selv om du har en diagnose. Jeg personelig syns det er utrolig teit. På skolen måtte jeg kjmpe meg til spesial undervisning i gym fordi diagnosen min ikke var synelig, og fordi jeg klarte det de andre klare på mange områder. Mens så fort noen vet diagnosen min blir det brukt mot meg nå det kommer til mammarollen.

    Jeg er kanskje mer sliten, og trenger mer vile enn en vanelig person men det er nesten det eneste også. Det gjelder bare og tilrettelegge hverdagen, så alle i familien kan få det bra sammen. Jeg må kanskje legge meg klokken 9 for å få de timene med søvn, så jeg er klar til en ny dag, men det betyr ikke at jeg er en dårlig mamma.

    Jeg har vært på 3-4 møter hver eneste uke siden jeg fikk Sarah-Isabell. For å følge opp barne og meg selv. Jeg har hatt helsestasjon, og mange andre distanser å forholde meg til hele veien, og hvert med på alt dem har sakt, men når min dignose blir brukt mot meg blir jeg både sint og frustrert. Jeg gjør alt for barna mine og jeg kan med hånda på hjerte si at mine barn ikke har det vondt. Så la meg få slippe å høre sånne ting, det er utrolig sårende.



     

  • 24.09.2016
  • UTSENDE BETYR IKKE ALT

    I sosiale medier idag er der utrolig mye press på utsende. Du skal ha de perfekte puppene den perfekte nesa, den perfekte huden og det perfekte håret. Alt skal rett og slett være perfekt. Men fins det noen som er 100% perfekt?

    Det er ingen som er 100% perfekte. Alle har noe som ikke er perfekt, om det er rumpe, lår, pupper, nese sov. Men hvorfor skal man være misfornøyd med seg selv pga det. Hver som du er og hvis verden at du er fornøyd med deg selv. og finn heller de posetive sidene.

    Jeg sitter her, uten jobb, uten utdanning, men jeg har to velskapte barn. Jeg har Cerebral Parese, men jeg fungere fint i hverdagen, og om du ikke vet at jeg har CP så er du det ikke. Jeg har dysleksi, men du vet det ikke før jeg begynner å lese høyt for deg, men jeg kan ihvertfal og lese og skrive. Jeg har ting på kroppen jeg er litt misfornøyd med, men det er sånn jeg ble født og jeg burde være glad for det.

    Det kan være tøft å vokse opp i denne verden, rett og slett fordi det er så mye press på utsende og kariere. Du trenger ikke å være perfekt, eller ha en stor og luksuriøs kariere. Så lenge du har det bra. Du trenger ikke bry det med det alle andre sier, så lenge du er fornøyd med deg selv. Du må være glad for at du er du, og vite at du er enestående. Du trenger ikke å være som alle andre, eller bry deg om det de andre sier. Hver fornøyd med deg selv.




     

  • 24.09.2016
  • MÅ KONSENTRERE MEG OM LYSPUNKTENE

    Vi har hatt en tøff tid etter Thea-Aurelia ble født på mange områder. Ting har vært tungt og vanskelig, og til tider har jeg følt at alt går mot meg. Jeg har ikke hatt tid til å slappe onkelig av, kroppen har sakt at nok er nok, møter i alle retninger, skolen som jeg måtte legge på is osv. Det har vært snart 3 tøffe uker, med usikkerhet, redsel, tristhet og slitenhet, men samtidg også mye kjærlighet, gleder og lyspunkter.

    I alt det tøffe vi har vært igjennom nå de siste 3 månedene, må vi prøve å se på det positive. Vi må se framover og tenke at dette får vi til. Vi må fokusere på barna og gi dem den kjærligheten dem trenger, og prøve å legge det negavite bort og dra fra alt det positive. Vi har to velskapte og fantastiske barn, som vi er kjempe glade i, og som gir mye glede og kjærlighet i hverdagen. Vi har tak over hode, og et eget sted å bo. Vi har en helt fantastisk familie rundt oss, som støtter og hjelper.

    Den tøffe tiden etter fødselen har ført til at jeg har fått fødselsdeprisjoner. Noe som alle kan få, men sjansen for å få det når det blir mye stress og en vanskelig tid er kanskje enda større. Ting har både vært tungt og vanskelig og noen dager har vært vanskligere enn andre. Men jeg har funnet ut en ting, og det er at jeg må se på alt det positive rundt meg, selv om ting er vanskelig. Jeg må fokusere på det som er bra, og prøve å glemme alt det vanskelig. Det er ikke alltid like lett, men det kan kanskje hjelpe litt likevel. Og det er det som er viktig. Jeg skal komme meg opp igjen, jeg skal tenke positivt, jeg skal seire over de vonde og vanskelige tidene.

  • 05.04.2016
  • Ny blogportal

    Hei alle sammen. Jeg har nå valgt å bytte tilbake til Nouw.com. Så om du følger bloggen min eller har lyst til å følge bloggen min vidre så kan du like facebooksiden min (der komme alle innlegg som blir pubilisert ut):

    https://www.facebook.com/NouwcomEmilieAuli-1375755982645135/

    Eller du kan følge bloggen via Nouw.com:

    http://nouw.com/emilieauli/profile

    Håper dere flotte lesere har lyst til å følge meg vidre på Nouw.com:

    http://nouw.com/EmilieAuli

  • 03.04.2016
  • Helgen ble mer travel enn vi trodde

    Videoen med svar på spørsmålsrunden skulle egentlig komme i helgen, men siden det har vært litt mer travelt enn forventet, måtte vi dessverre vente med videoen. Den kommer, men vi fikk bare ikke tid til å lage den ihelgen likevel selv om det egentlig var planen.

    Med små bra er noen dager med krevende enn andre. Noen dager er fulle ander er mer roligere. Ihelgen har vi hatt fult kjør og rett og slett ikke hatt tid. Sier innen dato nå, men den kommer så fort vi får tid, og ro til å lage den.



     

  • 01.04.2016
  • Barn i alle rettninger

    Dagen idag har vært travel. Jeg har hatt begge ungene, fordi Sarah-Isabell hoster så stygt. Det å ha begge barna hjemme er mer trevelt enn å ha bare en av dem hjemme, det er også mer stress siden de er syke begge to. Men samtidig er det veldig koselig. Jeg og barna koser oss veldig når Sarah-Isabell er hjemme fra barnehagen.

    Moningen starter med morgenkos i stolen sin med melk, dyna og barneTV på tvn. Der sitter hun i ca 1 time og bare slapper av, når det er ferdig så går vi på badet og steller oss å får på oss klær for dagen, og går å spiser frokost. Resten av dagen går da til å leke med Sarah-Isabell og finne på ting hun syns er morsomt, som idag så hørte vi på musikk og danset litt. Det syns hun er kjempegøy.

    Vi har også vært på et møte idag og hos legen. Thea-Aurelia er blitt litt tettere i halsen så derfor måtte vi reise tilbake til lege for å skjekke at hun ikke trengte noe mer  behandling, men vi fikk heldigvis lov til å reise hjem, og ta en velfortjent helg. Når er det helg og vi skal kose oss masse. Dagen idag har jeg kost meg veldig sammen med barna. Jeg syns det er veldig koslig å ha den hjemme begge to. Jeg har hatt barn både høyt og lavt men kost meg veldig.


     

  • 01.04.2016
  • Barna her det bra uannsett økonomi

    Det som har med min økonomi det skriver jeg ikke om på bloggen. Hvor mye/lite penger jeg har er ikke noe som går utover barna på noen som helt måte.De får det de trenger av mat, kjærlighet og klær. Økonomien er ikke så mye som dere lesere har så mye med, og hva er egentlig så interesant med økonomien min? Det har jo ingenting å si hvor mye/lite penger jeg har.

    Jeg har den økonomien jeg har, og det er det ingenandre som har så mye med. Barna har det bra sammen med meg og Martin uannsett inntekt. Jeg gjør alt for barna hele tiden, og målet er at de alltid skal ha det bra her hjemme.

  • 31.03.2016
  • Noen dager er vanskligere enn andre

    Noen dager er mer krevender enn andre, både fysisk og psykisk. Det å strekke til alle steder er vanskelig, og tungt noen ganger. Spesielt når kroppen min er sliten og ferdig. Når jeg blir så sliten påvirker det både fysisk og psykisk. Når jeg vet at huset må ryddes og vaskes, jeg vet jeg har en del ark og fylle ut, jeg vet jeg har 1 barn som skal hentes i barnehagen, jeg vet jeg må gi barna 100%, men når kroppen blir så sliten som den er noen dager, føler jeg at jeg ikke strekker til på alle steder. Da må jeg prioritere hva jeg skal fokusere på. Barna trenger meg 100% og det er de jeg må fokusere på.

    Det er vanskelig når jeg får sånne dager som idag. Der jeg har utrolig mye jeg må strekke til på, men samtidlig orker ikke kroppen. Kroppen er sliten og trenger vile. Det vil ikke være med, skal jeg strekke meg for å komme i havn på alt som skulle vært gjort, eller skal jeg legge noen av tingene på lista på hylla, og fokusere på å klarer mer i morgen, eller skal jeg presse meg og risikere å være sliten i mange dager.

    Livet som mamma er ikke alltid en dans på roser selv om mange kanskje kunne håpe det. Det kan være tungt og vanskelig til tider, og det er mye å gjøre. Men alle de koselige tidene jeg har sammen med barna mine viner overklart over de vanskelig og tunge dagene. Ja det kan være vanskelige dager selv om jeg er mamma og skal være der 100% for barna. Jeg tror alle foreldre kjenner på de vanskelig dagene noen ganger. Men skal jeg høre på kroppen når den sier stopp, eller skal jeg presse meg vidre for å komme i havn. Det fins en fasit, men det er ikke allitd så lete og bruke fasiten, selv om kroppen trenger det.



     

  • 31.03.2016
  • Dagen ente med inlegelse

    Jeg har vært fraværende fra bloggen di 2 siste dagene. Og det er fordi Thea-Aurelia dessverre måtte legges inn på sykehuset. Hun ble veldig tett og forkjølet i noen dager, og fant etterhvert ut at vi måtte reise til legevaken med henne. Da fikk vi vite at hun har luftveisinfeksjon, og at de ville legge henne inn over natten sånn at hun kunne få litt behandling, og få løsnet opp litt. 

    Vi lå derfor på sykehuset fra tirsdag-onsdag og fikk litt behandlig. Og heldigvis er hun nå på bedringenes vei. Når jeg har en liten tuppe som går i barnehagen drar hun med seg mye smitte hjem dessverre, som gjør at Thea-Aurelia også fort kan bli syk, og dette var da et av de tilfellene. Og når så små som Thea-Aurelia blir syke , og svake er det greit og oppsøke lege siden hun er så liten og svak enda. Men alt har gått fint og vi er på bedringens vei. Det er ikke gøy å se at barna har det vondt, men det er godt å se når de blir bedre.



     

  • 29.03.2016
  • Er ikke du for ung til å ha barn?

    Spørsmålet "Er ikke du for ung til å ha barn?" er et spørsmål jeg stadigvekk får. Jeg kan få det både på nett og uten på gata. Det er et spørsmål jeg egentlig ikke vil få. Ja, jeg er ung, men det fins ingen fasit på når man skal få barn. Jeg er 19år og har 2 barn, og det er kanskje tidlig, men det er sånn jeg har valgt å leve. Jeg har to barn som lever godt sammen med mamman og pappan sin. De har mat på bordet, tak over hode og all den kjærligheten di trenger.

    Selv om jeg er ung, trenger jeg ikke å være dårlig eller ikke gjøre den jobben som trengs å gjøres med barna. Jeg ble gravid første gangen når jeg var 16 og har tatt jobben som mor siden da. Jeg gir dem alt dem trenger. De lider ingen nød selv om jeg bare er 19. Er det egentlig noe galt i å få barn så tidlig, det som burde ha en betydening er om barne har det bra der det bor, og ikke om hvor gamel mor og far til barnet er.

    Jeg er ikke noe dåligere mamma til barna bare fordi jeg er 19år. Jeg hadde hatt akkurat den samme barneoppdragelsen, reglene, og mammarollen uannsett om jeg hadde fått barn når jeg var 25år. Jeg er den jeg er, og har valgt å ha to barn. Det er det livet jeg har og jeg er stolt over det. Jeg passer på barna mine dag og natt, og gir dem bare klær, mat og tak over hode. Jeg er 19år og tobarnsmamma og jeg er stolt over det.



     

  • 29.03.2016
  • Er ikke du for ung til å ha barn?

    Spørsmålet "Er ikke du for ung til å ha barn?" er et spørsmål jeg stadigvekk får. Jeg kan få det både på nett og uten på gata. Det er et spørsmål jeg egentlig ikke vil få. Ja, jeg er ung, men det fins ingen fasit på når man skal få barn. Jeg er 19år og har 2 barn, og det er kanskje tidlig, men det er sånn jeg har valgt å leve. Jeg har to barn som lever godt sammen med mamman og pappan sin. De har mat på bordet, tak over hode og all den kjærligheten di trenger.

    Selv om jeg er ung, trenger jeg ikke å være dårlig eller ikke gjøre den jobben som trengs å gjøres med barna. Jeg ble gravid første gangen når jeg var 16 og har tatt jobben som mor siden da. Jeg gir dem alt dem trenger. De lider ingen nød selv om jeg bare er 19. Er det egentlig noe galt i å få barn så tidlig, det som burde ha en betydening er om barne har det bra der det bor, og ikke om hvor gamel mor og far til barnet er.

    Jeg er ikke noe dåligere mamma til barna bare fordi jeg er 19år. Jeg hadde hatt akkurat den samme barneoppdragelsen, reglene, og mammarollen uannsett om jeg hadde fått barn når jeg var 25år. Jeg er den jeg er, og har valgt å ha to barn. Det er det livet jeg har og jeg er stolt over det. Jeg passer på barna mine dag og natt, og gir dem bare klær, mat og tak over hode. Jeg er 19år og tobarnsmamma og jeg er stolt over det.



     

  • 28.03.2016
  • En skremmende morgen

    Dagen idag startet på en veldig skremmende måte. Når jeg ligger i senga og venter fred og ingenfare. Jeg ligger og halvsover også våkner jeg og ser på klokka 11.23. Jeg hopper ut av senga og løper inn på rommet til Sarah-Isbaell, og heldigvis ligger hun fredfult i senga si og sover.

    Vanligvis ligger Sarah-Isabell bare og sover til mellom 6-8. Når jeg da våknet klokken 11.23 idag uten at noen av barnene var våkene (Thea-Aurelia hadde vårt oppe og spist på moningen) gikk det fort noen tanker rundt i hode. Det må være den værste måten å våkne på. Tankene bare suser igjen om hode og når jeg kom inn på rommet til Sarah-Isabell bare løftet jeg henne opp fra senga og heldigvis sov hun bare. Det er det verste jeg har opplevd, og en skremmende følelse.



     

  • 28.03.2016
  • Martin´s rolle i familien

    Jeg og Martin har som sakt spørsmålsrunde nå som vi skal svare på video, men vi har fått et spørsmål jeg velger å svare på som et innlegg rett og slett fordi det er et spørsmål som er lettere å skrive om. Det er hvordan rolle Martin har i familien. 

    Jeg og Matin har bodd lenge hver for oss, der han bare har vært her faste dager og hjulpet meg. Når jeg ble gravid med nummer to, kom lysten om å prøve å flytte sammen, og bli en familie på fire. Det var mye tanker og ting som måtte ordnes på før vi kunne flytte sammen. Og vi måtte skjekke både om vi hadde økonomi til det, og finne ut om det var det vi ville. 

    Etter lang tid med tanker og snakking valgte vi at MArtin skulle flytte inn til oss, og vi ble en familie på fire. Rett etter Thea-Aurelia blie født flyttet Matin inn, og vi er nå offesielt samboere. Martin er med på alt det daglige med barna så lenge han er hjemme. Han hjelper til med lek, stell, husarbeid, og det som trengs rett og slett.

    Ønsket om en familie på fire, er noe vi håpet på etter jeg ble gravid igjen. Vi har begge syns det vært kjedelig og ikke kunne bo sammen, men samtidig har det vært mye som har stoppet oss til å gjøre det. Det å endelig ta det skrittet å flytte sammen har vært kjempefint. Vi er to om omsorgen på barna, Martin får se barna mer, og vi er to til å hjelpe til meg ting som trengs. Så nå bor Martin sammen med meg og barna, og vi er blitt en familie på fire.

    (På dette bilde, ligger lille Thea-Aurelia i magen og vokser)



     

  • 27.03.2016
  • Regnværet ødelakte planene

    Idag hadde vi engentlig planlagt og reise ut på tur og ta med engangsgrill og grillpølser. Så vi fikk tatt oss en sikkelig koselig dag ute hele familien, men når vi sto opp idag viste det seg å regne, så de planene måtte vi bare legge til sides.

    Vi syns det egentlig var litt kjedelig siden dette var noe vi hadde gledes oss veldig til, og tenkte at Sarah-Isabell ville syns det vært veldig koselig, men vi kan dessverre ikke bestemme hvilket vær det blir. Siden planen om å gå ut og grille måtte legges bort, tenkte vi at vi måtte finne på noe annet morsomt hele familie. Så først fikk vi besøk av små søskene til Martin så Sarah-Isabell kunne leke litt med dem. 

    Etter de hadde reist satt vi oss ned for å tegne litt påsketegninger. Jeg og Martin hadde funnet noen fine fargelegings tegninger på nett som vi skrev ut, så vi kunne fargelegge sammen. Det var stas for hele familie og Sarah-Isabell tegnet som bare det. Hun ville selvfølgelig ikke tegne med fargeblyanter når mamma og pappa tegnet med tusjer, så det ble til at Sarah-Isabell også tegnet med tusjer.

    Dagen ble en vellykket dag selv om vi måtte endre litt på planene. Vi har alle her hjemme hatt en fin dag, og det håper vi dere fantastiske lesere har også.





     

  • 27.03.2016
  • Fødselsdeprisjonene har tatt meg

    Det å føde og få et nytt barn trenger ikke alltid å være like enkelt. Det kan følge med en tung og vanseklig tid selv om du er lykkelig og stolt over å ha fått et nytt barn til verden. Men Sarah-Isabell gikk ting veldig fint etter fødselen. Jeg hadde selvfølgelig noen dager som tårene trillet veldig lett, men det tror jeg nesten alle opplever. Denne ganger har ting godt litt lengere.

    Det er egentlig litt vanskelig og forklare helt hvordan jeg føler det. Men fødselsdeprisjoner kan komme av for mye stress, og at du ikke retter og hvile. Etter jeg fikk Thea-Aurelia var det mye jeg skulle strekke til på. Jeg ville fullføre skolen, møter i alle rettninger, oppfølging av Sarah-Isabell og Thea-Aurelia, pluss oppfølgning av min egen helse. Det  har rett og slett blitt formye ting jeg skal trekke til at kroppen ikke har fått hvile og jeg har blitt veldig sliten. Samtidig var det et langt svangerskap med mye vondt og kroppen var veldig sliten etter svangerskapet. 

    Alt stresset har gjort at jeg har fått noe dem kaller svangerskapsdeprisjoner. Det er ikke sånn at du føler deg trist heletiden, men mye av tiden. Jeg er trist på en litt annen måte, og mest trist når barna ikke er til stede. Det å ha barna rundt meg er veldig godt. De får meg til å smile og føle at ting er bra. Samtidig sitter jeg alltid med den følelsen at du ikke er bra nok, at jeg ikke strekker til dit jeg skal, og kroppen er veldig sliten. Føler meg også fort veldig alene, selv om Martin er her og hjelper meg, er det ett eller annet som gjør at jeg til tider kan føle meg alene. Det er ikke noe lett og slite med fødselsdeprisjoner, fordi det er mye jeg kan være lei meg for, uten å vite helt hva jeg er lei meg for, jeg er bare lei meg. 

    Heldigvis er det hjelp og få til sånne ting. Heldigvis blir det tatt tak i med en gang, så jeg skal komme meg ut av det med en gang. Takk for at det nå blir tatt en test 8 uker etter fødselen. Jeg skal komme meg ut av det.



     

  • 26.03.2016
  • Turen går opp til Bestemor

    Nå idag er vi invitert opp til bestemor på middag. Og vi er pyntet og klare for anledningen. Det blir utrolig koselig å komme opp dit og ha en koselig dag sammen med familien. Det blir ogsp veldig morsomt for Sarah-Isabell og få noen å leke med. For dagene borte fra barnehagen blir lange og kjedelige. Da syns jeg det er viktig å kunne finne på ting med barna så de ikke kjeder seg for mye.

    Så idag blir det familiekos, og god mat. Vi gleder oss og har pyntet oss med kjoler og finstas.




     

  • 26.03.2016
  • Et knust mammahjerte

    Når du får barn finner du virkelig ut hva det vil si å være glad i noen. Har jo vært glad i andre før som venner og familie, men det å være glad i barna sine er en helt annen ting. Barna er førstepri og har ikke de det bra her heller ikke jeg det bra. Og gleden over nye ting dem gjør og sier og utviklingen dems er helt utrolig opplevelse. Det som er det verste å høre av en mamma er når barna blir kaldt stygge ting.

    Det å få kommentarer som: "du tar ikke vare på barna dine","Barna dine er like stygge som deg", "Barna dine fortjener ikke å bo i et så dårlig boforhold", "Håper barna dine dør"osv. Det er helt forferdielig. Som blogger får du mye stygge kommentarer. Både som mamma og om barna. Og det knuser virkelig mammahjerte. At noen kan skrive sånne ting om barna mine er helt utrolig. 

    Som blogger må jeg læere meg og takle sånne kommentarer. Og jeg må glemme de stygge kommentarene jeg får. Men når du får kommer tarer som "Håper ungen din dør" eller "ungenen dine er like stygge som deg" er det vanskelig å glemme. Barna mine er det kjæreste jeg har og vil dem ingenting vondt. Det knuset et mammahjerte, når du leser sånne ting, og tanken på at folk faktisk kan være så stygge er helt utrolig.




     

  • 25.03.2016
  • Spørsmålsrunde med Martin

    Siden det er mange som lurer på hvordan forholdet mellom barna og Martin (barnefar) er, og hvordan ting fungere som en familie mellom oss tenkte vi at vi kunne ha en spørsmålsrunde rundt akkurat dette. Så er det noe du lurere på, uannsett hva er det bare å kommentere det i kommentarfeltet under. 

    Jeg og Martin kommer til å svare på alle spørsmålene som kommer på en bloggvideo, så det er bare å komme med spørsmål. Er det noe du vil vite om oss? Eller noe du ikke føler du har fått helt svaret på selv så kom med spørsmål.



     

     

  • 25.03.2016
  • Livet som tobarnsmamma

    Livet som tobarnsmamma byr stadig vekk på nye utfordringer, og ting som må til rettelegges i hverdagen. Det er mye som skal gå rundt, og fungere for alle parter. For eksempel leggetider, morgen og kveldstell, måltider osv. Det å være tobarnsmamma til to barn som er så tett i alder kan være vanskelig, men også veldig morsomt. Det er både fordeler og ulemper.

    Sarah-Isabell er i en alder der hun krever litt mer enn å bare være hjemme. Hun vil gjerne finne på ting å ha oss med på ting, noe som er utrolig morsomt. Hun er også i en fase der hun krever mye oppmerksomhet, og vil gjerne prøve nye ting mye av tiden. Thea-Aurelia er ikke så veldig stor enda og trenger både ro og mye kos og kjærlighet. Utfordringen her er å klare å gi begge den tiden dem trenger. Da gjelder det å bruke dagtiden godt og finne den rette rutinen i hverdagen. Måte jeg har gjort dette på er at tiden Thea-Aurelia sover bruker jeg all den tid jeg kan med Sarah-Isabell og når begge er våkenen lar jeg Sarah-Isabell få bli med  på det som skal gjøres med Thea-Aurelia. Det er noe som har fungert veldig bra. Sarah-Isabell syns det er kjempe morsomt og spendenede og være med på det som skjer.

    Det å ha to barn tar ekstremt mye av tiden jeg selv har til å slappe av. For når den ene sover er ofte den andre våken. Det kan være både slitsomt og krevende til tider. Som alle andre trenger jeg som mamma også litt vile, og kan bli både sliten og lei. Barn krever mye tid og omsorg og det er ikke til å legge under en stol at det kan være vanskelig av og til. Jeg har vært veldig sliten de siste dagene og da har det vært mye mer krevende å få ting til å gå 100% rundt. Men selvfølgelig har jeg ekstremt mange dager som ting går helt utrolig. Dager der jeg har så mye energi til å ta meg av barna at ting går kjempe bra. 

    Det å ha familien rundt til å passe barna hvis jeg trenger en fridag eller bare trenger å vile litt er veldig godt, samtidig er jeg veldig nøye på at de ikke skal brukes for mye. Jeg mener det ikke skal være lett og ta den telefonen hver gang man er sliten. For det å ha barn skal ikke alltid være lett, noen ganger har man dager der man er slitene og egenltig bare skulle ønske man kunne ligge i senga hele dagen å slappe av, men man må stå opp og fullføre dagen med barna, og det syns jeg er viktig å passe på. Jeg spørr selvfølgelig om barnepass noen ganger, og får hjelp hvis jeg spørr. Og det er utrolig godt, men for meg er det viktig å skille mellom når jeg faktiskt trenger hjelp og når jeg ikke trenger hjelp. 

    Som mor kan du ha mange dager du er sliten, men du kan ikke ha barna borte i lang tid bare fordi du er sliten. Og det er det jeg mener. Som for eksempel de siste dagene har jeg vært utrolig sliten og tom for energi i kroppen. Det betyr ikke at jeg bare vil ha barnefri, for barna mine er en veldig viktig til i dagliglivet mitt, og jeg vil ha dem her selvom jeg er sliten og tom for energi. Jeg har hatt noen dager jeg har vært ekstremt sliten og da er det godt og vite at jeg kan spørre om litt hjelp, men jeg tar det aldri som en selvfølge. 

    Livet som tobarnsmamma har gitt meg mye utfordringer, men også ekstremt mye glede. Jeg storkoser rundt dem, og ikke ikke sett for meg noe annet. Jeg er ekstremt glad for at jeg har dem i livet mitt, og at jeg få så mange fine opplevelser med dem. Bare når dem lærer seg nye ting er utrolig morsomt. Så selv om det til tider kan være krevende, er det ekstremt morsomt og koselig.



     

  • 24.03.2016
  • Tanken på å få fler barn

    Jeg har fått noen spørsmål på om jeg har begynt å tenke på å få flere barn enda, eller om jeg tenker at jeg er ferdig med barn. Det er et spørsmål som er veldig rart og svare på allerede siden jeg føde for nesten 2 måneder siden. Men svaret er likevel enkelt.

    Jeg har verken lyst på eller tenkt på flere barn enda. Før jeg i det heletatt har tenkt til å begynne å tenke på flere barn, vil jeg har ferdig utdanningen min og få meg en jobb først. Jeg vil ha en stabil og sikker inntekt før jeg får noen flere barn. Jeg vil nok ha et barn til etterhvert, men ikke enda. Jeg vil at de to barna jeg har skal bli litt sørre først, og at de skal kunne skjønne at de fanktisk skal bli storeesøstere. Jeg vil vente til jeg kan komme hjem, og fortelle dem med et smil om munnen at de skal bli storesøstere og de kan vise glede og skjønne at det kommer en liten baby. Så jeg har ikke begynt å tenke på å ha flere barn enda. 

    Det eneste jeg vil nå, er å se de barna jeg har vokse opp og bli store og kanskje om kanskje noen år vil jeg ha fler, det er veldig vanskelig å svare på nå siden jeg fortsatt er ung. Men jeg har ikke tenkt til å få flere på noen år. Jeg skal nye livet som mamma med de fantastiske barna jeg har nå først, så få vi se om ting endrer seg når de har blitt litt større. Jeg er mer en nok fornøyd med to og vil ikke ha flere barn enda.


     

  • 06.02.2016
  • Spørsmålsrunde

    Hei alle sammen. Nå er det en ny tilværelse her i heimen, og nye rutine,vaner og tidsplaner må endres på. Vi har nå blitt en til i huset og mye skal klaffe sammen for at ting skal gå rundt her i huset. Det er mye som skal på plass og mye som har kommet på plass. Fordi det  er så mye nytt som har skjedd, og jeg mange spørsmål rundt forskjellige ting tenkte jeg å ha en liten spørsmålsrunde her på bloggen. Så er det noe du lurer på så kommenter under og jeg vil svare :) 





  • 06.02.2016
  • Sykdommen tok oss alle

    SOm jeg skrev tidligere i uken lå Sarah-Isabell med omgangssyken. Heldigvis gikk det for over for Sarah-Isabell og alledere andre dagen var det slutt på oppkast og diare. Noe jeg var veldig glad for, for det å se barna sine ha det vondt er ikke gøy. Så det var veldig godt og se henne litt mer på beina igjen.

    Mens vi ante fred og ingen fare, og vi håpet vi endelig skulle være ferdig med det, får både jeg og Thea-Aurelia det. Vi begge ligger å spyr, og slapper. Jeg lå sengeliggende i hele går og var ikke frisk, men nå begynner ting å roe seg her også, så da er det vel bare å få skiftet på alle senger og vaske det som vaskes må. Ønsker alle en fin lørdag vidre.



  • 04.02.2016
  • Hvordan tar Sarah-Isabell søskenrollen?

    Før Thea-Aurelia kom til verden var det mange samtaler og tanker om hvordan Sarah-Isabell ville takle søskenrollen. Det var spørsmål som: Kommer Sarah-Isabell til å bli sjalu på den lille lillesøsteren sin? Vil hun bli survete, og kreve mer? Vil hun ta ting kjempefint eller bli mer mammadalt? Mange spørsmål jeg bare måtte vente med å få svar på. Men hvordan har hun egentlig tatt det? Ble ting som forventet, vanskeliger eller enklere.

    Sarah-Isabell tar søskenrollen kjempefint. Hun storkoser seg som storesøster. Hun koser masse med Thea-Aurelia og er kjempe forsiktig når hun er rundt henne. Sarah-Isabell bryr seg heller ikke så mye om ammingen som jeg trodde ville bli det største problemet. Hun vil sitte på fanget noen ganger når jeg ammer men det er helt greit. Hun tar ting veldig pent og ting har gått mye bedre enn jeg forventet meg. 

    Det er utrolig morsomt og se hvor flink Sarah-Isabell er med Thea-Aurelia. Hun koser henne forsiktig på hode, trøster hennen når hun gråter og er kjempe flink. Det varmer veldig i mammahjerte når Sarah-Isabell viser så mye glede i den lille lillesøsteren sin. Jeg kunne risikert at Sarah-Isabell hadde blitt kjempe sjalu og bare ville ha mamman sin for seg selv, men hun vil dele og syns det er helt ok. Jeg er kjempe stolt over Sarah-Isabell og det skal hun virkelig vite.



  • 02.02.2016
  • Mitt føste møte med lillesøster

    Mandag 25. januar ble Sarah-Isabell storesøster til en vakker liten jente, og det var mange spørsmål og tanker om hvordan Sarah-Isabell ville regere på at det kom en baby inn i huset som hun må dele oppmerksomheten med. Jeg kan ikke annet en å skryte av Sarah-Isabell for det går over all forventning. 

    26. januar fikk Sarah-Isabell komme på sykehuset og hilse på lillesøsteren sin og det gikk kjempe bra. Hun syns det var kjempe spennede med en liten baby. Idet hun så meg kom hun full fart bort til meg og kom opp på armen, også gikk vi bort til babyen så hun fikk se, det syns hun var veldig morsom og hun var kjempe forsiktig, siden det gikk så fint valgte jeg å sette henne ned på gulvet også tok jeg Thea-Aurelia opp og satt meg ned på huk, så Sarah-Isabell komme se litt mer på henne.

    Hun syns det var veldig morsomt, og smilte fra øre til øre. Litt sjalu ble hun nok også så litt trøst måtte hun ha når hun "datt". Men hun var kjempe filnk. Hun var forsiktig med Thea-Aurelia og tok det veldig rolig. Det var en helt fantastisk følelse og se hvor flink og forsiktig hun var med Thea-Aurelia. Nå kommer det en video der dere kan se hvordan det første møte med lillesøster var for Sarah-Isabell. 

     

    Om meg

    Emilie Auli

    Hei, jeg er en jente på 19 år og heter Emilie og er tobarnsmor til to vakre jenter. Her kan du lese om livet som ung mor, og hvordan der er å leve med to barn og en krevende diagnose. Håper du liker bloggen min og vil følge meg vidre.

    Søk i bloggen

    Kategorier



    Arkiv




    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no