En ond sirkel

Det å komme inn på en ny plass med nye ansatte, nye pasienter og nye rutiner, har vært tøft på mange måter. Det blir på en måte en følelse av å begynne litt på nytt. At man må starte litt på nytt. Samtidig har tilvenningen gått veldig fint. Mye bedre enn jeg selv trodde i starten. Jeg gruet meg mer enn noe annet, og syns det var kjempe vanskelig med en gang. Men jeg ble godt tatt imot, og kjenner jeg begynner å komme litt inn i noen rutiner.

Jeg er generelt litt redd for å legges inn på nye avdelinger og steder. Og syns sånne overganger er veldig vanskelig, og at det er veldig skremmende. Redd for å bli dømt, ikke få hjelp, ikke bli hørt eller ikke bli tatt på alvor. Det har kanskje mye med at jeg har slitt i så mange år, uten å bli tatt onkelig på alvor. Det å da godta og snakke om problemene blir da veldig vanskelig fordi du er redd for å bli avist, og da er det mye enklere å bare være stille og ikke si noen ting. Og det er en ond sirkel jeg har kommet inn i, men samtidig har jeg kommet veldig mye og klarer å snakke mer og mer som tiden går. 

Jeg har hatt problemer større enn de fleste rundt meg har vist, og det er mange grunner til det. Men den største grunnen har egentlig vært fordi jeg har ikke ville belaste familien med. Jeg har ikke ville plage familien min med mine problemer, men det er i utgangs punket  veldig dumt. For det er ofte familien som står deg nærmest, og det kan lage like mye belasting folk rundt meg når jeg ikke sier noe og ingen egentlig vet hva det er. Men at de vet det er noe, og tenker på hva de kanskje skal gjøre, eller hva de kan spørre om eller hva de kan hjelpe til med. Men i mitt hode er det på mange måter feil og dele problemene mine med nær familie, men dette er noe jeg har vært nødt til å øve meg på, og føler selv at det har blitt mye bedre enn det var for en stund tilbake. Og det er rart men jeg er glad for at mamma nå vet, at hun kanskje kan forstå, og at jeg har en jeg kan snakke med hvis jeg trenger det. For noen ganger er det familie du trenger å snakke med om ting, mens andre ganger er det helsepersonell. Men jeg er på vei i riktig retning, og det er jeg veldig glad for. Selv om veien fortsatt er lang, kommer jeg likevel framover og det er jeg glad for. Jeg kan endelig få hjelpen jeg trenger, og komme meg opp på beina igjen.

0

Skriv en ny kommentar