hits

Et umulig valg

  • Skrevet: 04.06.2018
  • Klokken: 09:00
  • Kategori: Familie

I utgangspunktet skulle jeg i retten 28,29 og 30 mai. Jeg skulle da i retten mot, barnevernstjenesten og kjempe en kamp om omsorg overtakelse. En helt forferdelig kamp å kjempe. Jeg leste og leste gjennom en hel haug men papirer, for å vite hva som barnevernstjenesten hadde å ta meg på, og hva jeg kunne bruke mot dem. Det eneste som barneverntjenesten har å ta meg på er at jeg har vært inne i psykiatrien. Og i starten syns jeg dette var kjempe slemt, vondt og fikk følelsen av å bli straffet for noe jeg ikke kan noe for. Det var vanskelig å godta valget dem tok, og jeg var klar til å kjempe med nebb og klør. Jeg leste og leste og fant alt jeg kunne bruke mot dem. 

Men så kom det dagen. Advokaten min ringte meg, for å fortelle at jeg hadde to valg. Jeg fikk da valget mellom å gå i fylkesnemneda og kjempe kampen for å få tilbake jentene. Etter forhandle en avtale med barnevernstjenesten om et forenklet vedtak. Jeg fikk da 24 timer på å finne ut hva jeg valgte. Det var et utrolig vanskelig valg. Skulle jeg gi opp alt jeg hadde tenkt å kjempe for, skulle jeg godta at barna bodde et annet sted uten kamp. Var det riktig av meg og ikke kjempe kampen fult ut? Vil jeg klare å godta at jeg ikke gjennomførte rett saken? Det var noen av spørsmålene som gikk gjennom hode mitt. En følelse inni meg sa jeg skulle kjempe kampen fult ut, mens hode sa jeg burde velge forenkla vedtak. Det var egentlig et helt umulig valg.

Jeg brukte all min tid på å finne ut hva jeg skulle velge, og selv i etter jeg hadde bestemt meg, og sakt ifra var jeg usikker på om jeg hadde valgt rett valg. Jeg valgt tilslutt forenkla vedtak. Det var en mye bedre utgangspunkt. Da slapp jeg å stå i retten med en helse som ikke tilsa det. Jeg viste at jeg tenker på barna mine, og ønsker dem alt vell. At jeg setter dem før alt annet, og utgangspunktet mitt er stort når jeg er frisk igjen, for da viser jeg til barnevernstjenesten at jeg har tenker på barnas beste. Selv hvor tøft det var for meg og ta det valget. Vet jeg innerst inne at det var det rette valget å ta. 

Men jeg syns det er utrolig synd at når man er psykisk syk, blir man stemplet som å ikke kunne ta seg av barn. Hello vi er i 2018, psykisk helse burde snart være godtatt, og det burde være steder man kan få hjelp, ikke bare i kommunen og poliklinikken, men hva med alle de andre avdelingene dem hadde før? Hvorfor er de lagt ned? Greit nok at staten skal spare penger, men se det fra mitt syn da. Jeg ble tatt fra barna mine i dagliglivet og får kun møte dem når det avtales på forhånd. Jeg har bedt om hjelp i mange år, men ingen som har tatt tak i det. Tenk hvis jeg hadde fått den hjelpen jeg trengte mye før. Tenk om jeg kunne fått en plass i psykiatrien, på en rett avdeling der de fokuserer på mine problemer. Et hvert menneske kan bli psykisk syk, selv den beste. Men mangelen på hjelp innenfor psykisk helse blir stadig skrenka inn, og det å få hjelp blir bare vanskeligere og vanskeligere. Tenk om helsevesenet hadde hatt en avdeling der de jobbet med mine problemer, en plass jeg kanskje kunne fått med en gang. Tenk om det var en plass som gjorde at jeg kunne fortsett kunne hatt barna, fordi jeg fikk den hjelpen jeg trengte med en gang. 

Dette er ting jeg syns staten burde tenke på. Psykisk helsevesen burde ikke legges ned, det burde bli et større fokus, det burde være mer hjelpetiltak i form av avdelinger, og det kan jeg skrive under på at det er for lite av, akuttavdelinger sliter med å finne rette plasser til pasienter, og når de først finner en plass er det lange ventelister fordi de ikke har nok plasser. Og hvis man tenker litt brutalt, så kan det faktisk henne det er forsent når du endelig får plassen du har ventet på. Hadde Norge hatt flere steder, og avdelinger for forskjellige psykiske lidelser hadde vi kanskje sluppet de alt for lange ventelistene.

Sara

04.06.2018 kl. 11:47
kunne pappaen til barna ha tatt seg av dem ? Er jo ikke bare ditt ansvar :(

04.06.2018 kl. 12:15
Jeg hadde den jævlige kampen mot bv og egentlig alle rundt meg under hele svangerskapet. Grunnlaget lå på innleggelser på psykiatrisk og den psykiske helsa mi. Jeg bestemte meg for at her skal jeg kjempe, de skal ikke få ta mitt barn før jeg har fått en sjanse til å bevise at jeg som psykisk syk kan være en like god forelder som de «friske»! Den kampen vant jeg heldigvis, men det var tøft, vondt og på samme tid ga det meg så uendelig mye mer styrke! Stå på, psykisk syk eller ei - dette klarer du❤️ Du er sterk, du gjør det som er best for barna dine og deg nå - vanskelig og vondt, ja selvfølgelig! Men ikke alle har den styrken din!💪🏻
Emilie Ellfrida Auli

Emilie Ellfrida Auli

Hei, jeg er en jente på 21 og heter Emilie Ellfrida Auli. Jeg har to fantastiske jenter på 2 og 4år. Denne bloggen vil handle om hvordan det er å ha barn med en fysisk og psykisk helseutfordring. Og hvordan det er å måtte sende barna i forterhjem fordi helsetilsanden ble for dårlig.

Bla i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no