Forelder med psykisk helse

Som jeg sa i mitt forrje innlegg har jeg vært mye innlagt i psykiatrien det siste året. Jeg har vært ut og inn av Reinsvoll og DPS døgn. Jeg har vært en kasteball mellom innstansene, fordi det ikke har vært så lett og forklare hva jeg føler og tenker. Og de gangene jeg hadde prøvd å forklare meg fikk jeg alltid følelsen av og ikke bli tatt på alvor, noe som gjorde det enda vanskeligere for meg å åpne meg når jeg ble innlagt. Det var lett og legge ting under en stol og late som ingenting, i stede for å fortelle men ikke bli hørt. Om det bare var mine følelser eller om det egentlig er sant kan jeg ikke si noe om for det vet jeg ikke. For mine følelser virker jo ekte, og jeg tenker som så at når det er følelsen jeg sitter igjen med er det på en måte sant.

Det å være psykisk syk er noe som egentlig er veldig tabu belagt. Det er noe man helt ikke deler noe om. Og ihvertfall når du har barn, og det er egentlig veldig synd. Det å være forelder selv om du er psykisk syk trenger ikke å gå ut over barna. Barn kan ha det fint hjemme hos sine foreldre selv om det er psykisk sykdom i bilde, men for mange virker det sikker rart. Jeg kan helt sikkert si at barna mine ikke har hatt det vondt hos meg, men samtidig kan jeg se at når jeg er så mye ut og inn av sykehus blir det veldig ustablit for barna. Barn trenger stabilitet rundt seg, de trenger å vite, de trenger å forstå. Samtidig som det ikke er alt som einer seg å dele med så små barn.

Når jeg har måtte forklare mine barn hvorfor jeg er på sykehuset har jeg alltid sakt til dem at det er fordi hode til mamma er veldig sliten. Det er en helt enkel forklaring, som mine barn godtok. De hadde da fått en begrunnelse for hvorfor mamma var på sykehus, samtidig som de fikk en forståelse for hvorfor, og det tenker jeg er veldig viktig. Mine barn trenger ikke å vite alt om hvorfor jeg er innlagt, men de trenger å ha en begrunnelse som de kan "forstå".

Jeg vet jeg har gjort mye riktig for mine barn, jeg vet jeg har vært en god mor, og at jeg ikke har blitt tatt fra barna på grunn av at jeg ikke har klart morsrollen. Men dessverre kan jeg ikke noe for at jeg er blitt syk. Uannsett hvordan man ser på det, så kan jeg ikke vite at jeg skulle bli så syk. Men det som er fint er at jeg kan kjempe, jeg kan bli frisk. Etterhvert kan jeg se tilbake på denne tiden og se at jeg har kjempa. Og jeg får med meg en erfaring, som på mange måter kan være både positivt og negativt. Men jeg kunne ønske at det å være psykisk syk som forelder ikke hadde vært så stemplet. For mange tenker at det ikke funker å ha barn da, men psykisk helse.  Men du trenger ikke være en dårlig forelder selv om.

 

0

Skriv en ny kommentar