• 06.12.2016, 09:00

6 Desember: En kronisk sykdom, med en evig kamp


Idag er det 6 desember og jeg har tenkt til å dele litt av mine tanker om den tiden og kampen jeg er igjennom. Jeg lever med en kronisk diagnose som krever mye i hverdagen. Jeg lever en ting tid, der jeg har mye tenker og følelser som er vanskelig å ha. Men det å kunne dele mine bra og dårlige tider med dere hjelper meg mye i hverdagen. Livet er ikke bare på roser, og det er viktig å vise begge og ikke bare det perfekte liv, for ingen har et perfekt liv.

Jeg kunne ønske jeg kunne jobbe, gå på skole, gjøre som alle andre ungdommer og voksene. At jeg kunne leve et liv uten å tenke over alt jeg gjør. At jeg kunne gå fritt uten og blir syk. At jeg kunne gi barna alt jeg vil av opplevelser, reise rundt og finne på ting uten og å tenke på hvordan formen vil være etterpå. Men dette er ting som nesten er umulig å ordne på. Jeg er kronisk syk og vil alltid ha et liv der jeg må tenke over hver en ting jeg gjør. 

Jeg har alltid satt meg store mål og alltid nådd målene mine, det klarer jeg ikke lenger. Alle mål jeg har prøvd å satt meg siste tiden har blitt stoppet på veien. Enten har jeg blitt syk eller så har jeg måtte gitt meg fordi jeg kjenner kroppen stritter imot. Det er vanskelig å måtte leve sånn. Det er vanskelig å måtte tilpasse livet etter hva sykdommen tåler å ikke. Men jeg må lære og leve sånn. Jeg må lære å finne en ny hverdag. En hverdag som funker for meg.

Jeg sliter mye med dette. Jeg tenker mye rundt fremtiden jeg er 19 år har to barn og skal ha dette livet lenge. Jeg har fått etterskadene som vanligvis kommer hos 30 åringer med samme diagnose som meg. Det er tøft og tenke på at jeg aldri kan bli frisk, alt jeg aldri kan leve som jeg en gang gjorde. At jeg må tenke over hver en ting jeg gjør. At jeg kanskje etterhvert trenger mer og mer hjelp til husarbeid, og de tingene som må gjøres, så jeg har energi til barna mine. 

Jeg kommer alltid til å legge barna fram for noe annet, og jeg gjør alt jeg må for at dem skal ha en "frisk" mamma hjemme. Uannsett hvor mye hjelp jeg må ha, så skal det ikke gå utover barna på noen måte. Men det er uansett skummelt å tenke på hvordan jeg kan være om kanskje 10 år når kroppen min er sånn idag. Det er mye tanker som må takles og mye tanker som alltid kommer, og spesielt på kvelden og natta, da jeg er helt for meg selv. 

Jeg må alltid leve som dette, og må lære og finne en balanse. Jeg må finne noe å gjøre som gir meg energi og ikke tepper meg for energi. Jeg må finne en vei som fungere for meg uansett hvor vanskelig det kan være, så skal jeg finne den. Jeg skal stå i hver kamp jeg må ta, og jeg skal kjempe til jeg vinner. Det er tøft nå, men jeg skal klare det. Barna er mine viktgste personer i hverdagen, og de gir meg en glede, en viljestyrke og en hel haug med energi. De er den største gleden jeg har i livet, og for dem skal jeg finne denne kampen.

Emilie Auli

Hei, jeg er en jente på 20 år og heter Emilie og er tobarnsmor til to vakre jenter. Her kan du lese om livet som ung mor, og hvordan der er å leve med to barn og en krevende diagnose. Håper du liker bloggen min og vil følge meg vidre.

Search

Bloggdesign

hits