• 02.10.2016, 10:00

Hvordan har tiden etter Sunnaas gått


Tiden etter Sunnaas har vært en litt tøff og skummel tid. I mars søket jeg meg inn på skole som alle andre skoleelever og fikk skoleplassen jeg ville ha. Det er siste året jeg kan gå 2året medie og kommunikasjon på skole da det neste år er en studiespesialiserende linje. Når jeg da fikk skoleplass og Sunnaas rådet meg til å ikke begynne med noe før ihvertfall over nyttår og at et 100% studieliv vil være for vanskelig og tungt for meg, var det noe jeg syns var utrolig kjedelig ihvertfall når jeg faktisk kom inn der jeg ville og samtidig var det siste året jeg kunne gå det.

Etter et par møter med skole og støtte apperatet rundt meg fant jeg ut at jeg ville prøve. Mange ble både bekymret og redde for at dette vil bli for mye for meg. Jeg trosset rådene som Sunnaas anbefalte på det sterkeste. Folk rundt ble redd for at dette ville gjøre meg dårligere men det var mitt valg. Men jeg ville ikke si ifra meg plassen før jeg hadde prøvd. Jeg ville at dette skulle gå, tenk om jeg faktisk klarte å komme meg gjennom skoleåret. Det hadde vært en stor seier. Og ingen kunne vite dette før jeg hadde prøvd.

Jeg møtte om alt jeg klarte og presset grensene hver dag. Jeg ville få til dette og sto på for å få til dette. Men Sunnaas hadde rett. Det ble alt for tungt. Så forrje uke måtte jeg ta en trist avgjørelse og slutte, før jeg hadde tøyd strikken alt for langt. Jeg kommer til å ta 1 fag dette året bare for å få et fag ferdig også må jeg ta alt derfra. Men nå har jeg ihvertfall prøve og jeg sitter ikke her og angrer på at jeg aldri prøvde. Jeg kan være stolt av at jeg har prøvd, og ja det gikk ikke så bra, men jeg har vist at jeg vil og det må vel bety noe. 

Jeg må bare innse at min diagnose hindrer for endel ting, men være glad for at jeg kan gjøre det jeg kan. Jeg må leve med diagnosene min resten av livet men hva så, jeg har det beste noen noen gang kan få i livet. Jeg har to friske velskapte barn som jeg kan se vokse opp og bli stor. Jeg får være med å se en utrolig fin utvikling på mine to barn, hva er vel bedre enn det. Jeg kan kanskje ikke gjøre det alle andre kan, eller sette meg for stor må (som jeg er veldig flink til), og ikke gå på skolen på lik linje som alle andre, men så lenge jeg klarer å se positivt på det som er bra kommer jeg langt.



 

Emilie Auli

Hei, jeg er en jente på 20 år og heter Emilie og er tobarnsmor til to vakre jenter. Her kan du lese om livet som ung mor, og hvordan der er å leve med to barn og en krevende diagnose. Håper du liker bloggen min og vil følge meg vidre.

Search

Bloggdesign

hits