Family life

- Familie / Hverdag / Mammalivet -
  • 24.09.2016
  • EN NATT MED ANST

    Ansten har tatt meg. Når natten ringer inn og alle sover, kommer frykten om alt. Hjerte banker, svetten kommer, redselen, tankene, frykten om å sove, følelsen av å sitte helt alene, redselen for barna. Hjerte banker fortere, prøver å konsentrere meg om å puste med magen, men klarer ikke redselen tar overhånd. Jeg føler meg maktesløs, ensom, redd, og deprimert fordi jeg ikke klarer å kontrollere det.

    Nettene jeg får anst er slitsomme. Tanker fyker rundt i hode. Hvordan blir morgendagen? Går det bra med barna hvis jeg sovner? Jeg må skjekke at dem puster og sover godt. Tenker på alt som kan skje. Redselen for at barna ikke skal ha det bra nok. Reddselen for at jeg ikke skal komme meg opp av senga dagen etter. Reddselen for at en av barna skal bli syke. Redselen for at jeg ikke skal klare de målene jeg har satt meg, redselen for at jeg en dag ikke skal klare å ta barna 100%, og gi de all den omsorgen de trenger.

    Hver dag gir jeg barna min alt jeg har. Jeg gir de den energien jeg ikke har. De får energien jeg har i reservetanken. Men det er greit for meg så lenge barna har det bra og har en mamma som stiller 100% opp. Men når barna ligger i sengen og drømmer de fantastiske drømmene om den fine familie, drømmene om den fantastiske fantasiverdene alle barn har. Der alle bor på skyer og har på seg balletkjole mens enhjørningenen og feene synger fine sanger og danser. Ligger jeg våken og er redd. Redd for hva neste dag vil bringe. Redd for at jeg ikke skal strekke til. Redd for at barna en dag ikke skal våkne i armene min. 

    Tankene bare kommer uten kontroll. Når alt er helt stille rundt meg, og alle sover både ute og inne sitter jeg der, redd og uten kontroll. Jeg vil at alt av redsel bare skal gå bort. At alt av frykt skal forsvinne, men dette er en kamp jeg må stå i. Jeg skal vinne. Det er kampen mellom meg og angsten og jeg skal seire. 

    Redselen om hva alle andre tenker om meg, er også sterk. Hvordan jeg som er syk, kan ta meg av to barn. Jeg er en jente på 19 år med diagnosen CP og har 2 barn i sine beste aldere. Men klarer hun jobben. Jeg vet selv at barna får alt dem trenger, men selv om jeg selv vet det, betyr ikke det at naboen vet det. Jeg er redd for at du der hjemme skal tanke at jeg er en forferdlig mor, at barna burde få noe bedre enn meg, at barna ikke har det bra, men min største fryt er at barna ikke skal ha det bra. Jeg gjør alt for barna, uannsett hvor dårlig natt jeg har hatt. Uannsett om jeg har hatt en natt full med anst. Uannsett hvor sliten og utmattet kroppen min er. 

    Men frykten kommer alltid tilbake. Uannsett hva jeg gjør smuger den seg inn og ta all kontroll over meg. Jeg blir løpende fra seng til seg for å se at alt er som det skal. Jeg mister kontollen over hjertebankingen, den tar helt over, jeg svetter og skjellver og puster som en tullebukk, og redselen stormer inn mer etter mer. Jeg har anst, men en dag skal jeg overvinne ansten uannsett hvor lang kampen må vare. Ansten skal ikke få ta over livet mitt, jeg skal ta over ansten. Uannsett hvor lenge jeg må stå i det. 



     

    0 Kommentarer skjul

    Skriv en ny kommentar

    Om meg

    Emilie Auli

    Hei, jeg er en jente på 19 år og heter Emilie og er tobarnsmor til to vakre jenter. Her kan du lese om livet som ung mor, og hvordan der er å leve med to barn og en krevende diagnose. Håper du liker bloggen min og vil følge meg vidre.

    Søk i bloggen

    Kategorier



    Arkiv




    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits