En ny rettning

Den siste tiden har det vært veldig stille på blogg fronten. Det av mange grunner. Det har seg sånn at det i perioder ikke er like lett og skrive og dele. At jeg i perioder har mer enn nok med meg selv og det å klare å godta de tankene jeg her og de følelsene jeg har. Og når jeg har nok med meg selv legger jeg ofte bloggen til side bevist. Det er av mange grunner, aller mest for å skåne meg selv, men også for at jeg skal ha litt kontroll på hva jeg legger ut, hva jeg deler og at det jeg deler blir skrevet på riktig måte.

Det er vært en periode nå i det siste, hvor jeg har syns det vært vanskelig å dele, ikke fordi jeg ikke vil, men rett og slett fordi livet mitt har tatt en ny vei. En vei som jeg syns både var bra og skummelt. Jeg måtte godta noen følelser som ikke var lett, og jeg har måtte innse at jeg faktisk trenger den hjelpen som jeg nå har godtatt. Jeg har nemlig flyttet inn i en 24 timers bemannet bolig. Det vil si at jeg bor i en leilighet for meg selv, men jeg bor i et bofelleskap, der det er folk som jobber 24/7. Det gjør at om jeg trenger hjelp har jeg mulighet til å få den hjelpen med en gang. Sender jeg en melding eller ringer opp til dem som jobber her kommer de ned og hjelper meg igjennom det som er vanskelig.

Og det har på mange måter hvert veldig vanskelig. Det å legge følelser og tanker på bordet er ikke alltid like lett. Det krever mye, og noen ganger føles det helt umulig. Det å ringe opp og si at nå trenger jeg å ha noen rundt meg, det er på ingen måte lett. Jeg håper og tror det vil bli lettere med tiden, men nå i starten er det veldig vanskelig. Men jeg kan også få hjelp til andre ting. Jeg kan få hjelp til å gjøre husarbeid, hjelp til handling, matlagning. Egentlig hva jeg vil. Er det noe jeg vil ha hjelp til eller om jeg ikke ønsker å gjøre noe alene så er det noe dem som jobber her kan hjelpe meg med. Det er en langprosess og godta dette, men samtidig vet jeg at jeg nå har tatt et skritt i riktig retning.

Nå har jeg hjelp rundt med 24/7 om jeg trenger det og det er utrolig godt å vite også. Det å vite at det er noen som vil hjelpe meg, og at de bryr seg. At de ønsker og være der for meg når jeg har det tøft. Det er en helt ny vei og gå, men jeg tror og håper at dette vil hjelpe meg mye, og få meg til å komme meg opp igjen. Og at jeg når få stabilitet og trygghet det er utrolig viktig.

En fantastisk tur

Gårsdagen var en helt fantastisk dag. Jeg og Espen valgte å reise innover til Oslo, og gå litt rundt der og kose oss. Og det ble en veldig vellykket tur. Vi tar ekstremt mye bilder når vi finner på ting, og leiter hele tiden etter nye, fine steder og ta bilder på. Om vi reiser oppover til fjellet eller om vi bare kjører eller går rundt å finner steder og ta bilder er veldig forskjellig. Men igår valgte vi å reise inn til Oslo, og finne fine plasser og ta bilder der.

Det ble en suksess. Vi fikk tatt masse fine bilder og fikk en ekstremt koselig tur. Vi var en tur på aker brygge, slottsparken og litt forskjellig. Vi fant utrolig mange fine steder og ta bilde, og vi kunne sikker gått rundt der og tatt bilder i 24 timer, om det ikke hadde vært for at det var små kaldt og at man blir sliten av all den gåingen. Men vi var der noen timer og gikk egentlig bare å så oss rundt og tok bilder. 

Denne gangen var ikke turen så spontan. Vi valgte dagen før at vi skulle ta turen innover, og pakket derfor ned kameraer og alt utstyr vi trengte. Vi hadde med to kameraer og flere type linser, så skulle egentlig tro jeg var ute med en ekte fotograf for å ta bilder til er intervju eller noe, hahah. Men det er egentlig veldig greit, fordi vi deler veldig den interessen. Vi kan holde på med det i flere timer, og det føles ut som vi bare har brukt 1 time. Samtidig er Espen veldig positiv til bloggingen min, så når vi er sammen får jeg tatt endel bilder jeg kan bruke på bloggen. 

Jeg syns det er kjempe godt, at Espen er så opptatt av at jeg skal blogge, at jeg skal legge ut innlegg, og spør hver dag har du lagt ut noe innlegg idag. For selv om jeg har drevet med bloggen lenge, er det veldig godt å ha en person som er positiv til bloggingen, som hjelper meg med bilder og det jeg eventuelt trenger hjelp til. 

I løpet av dagen vil det komme ut en video fra dagen i går. Der kan dere se litt av hvordan turen var. Jeg er kjempe fornøyd med turen, og koste meg kjempe masse. Men samtidig ble jeg veldig sliten så dagen idag blir helt rolig, men det var vært det på alle måter.

Det reddet livet mitt

1.Mars 2018 blir jeg lagt inn igjen. Jeg blir lagt inn på øyeblikkelig hjelp på Reinsvoll, som er en lukket avdeling. Men denne innleggelsen skulle ikke bli som de tidligere innleggelsene. Jeg ble for første gang tatt på alvor, jeg ble hørt, ting ble tatt tak i. Lille Emilie som hadde ropt om hjelp i så mange år, men som ikke ble tatt på alvor ble plutselig hørt. Jeg tenkte for at: «Nei, dette er en felle, det er ingen som vil høre på det jeg har å si. Så det er sikkert bedre og bare hode munn lukket. For ingen vil bry seg uansett, og det eneste jeg kommer til å bli stemplet for er at jeg er gal» Skulle jeg få enda en ting jeg måtte forholde meg til? Skal jeg da igjen kjempe en kamp der folk tror jeg er gal, og ute av stand til å ta meg av barna, og meg selv. Tenk om jeg blir innlagt resten av mitt liv.

Frykten ble så stor at jeg valgte og ikke si noen ting. Legen spurte og gravde, men fikk ikke ut et ord. Han konkluderte igjen med at jeg skulle skrives ut 5. mars 2018. Igjen ble  jeg da sendt tilbake til samme dritten som jeg var vant til å leve i. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å håndtere dette, med så mye selvmordstanker og selvskading. Jeg kommer meg ikke gjennom dette uten hjelp, men samtidig er det heller ingen som kan hjelpe meg heller. Det er ingen som vil høre på hva jeg har å si. 4.mars 2018 valgte jeg derfor å ta mitt eget liv. Alt var tilrette. Jeg skulle stikke av fra den lukkete avdelingen på Reinsvoll. Lett kled en mars natt, med masse snø og mange minus, og forhåpentlig vis fikk Emilie lov til å slippe. Emilie fikk endelig hvile. 

Jeg gjorde alt klart.  Jeg måtte få opp låsen på vindu, og den enste måten å gjøre det å var ved hjelp av spenner. Jeg søkte meg opp på YouTube for å se videoer av hvordan det skulle gjøres, og holdt på i det lange og breie. Og passet på at ingen skulle skjønne hva jeg dreiv med. Men det lyktes ikke. De ansatte på Reinsvoll skjønte at noe ikke var som det skulle og vipps ble hele rommet ransaket, for både ting jeg kunne skade meg med, og ting jeg kunne bruke for å  lirke opp låser. Planen gikk igjen rett i vasken, og jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å leve sånn som dette lenger. Jeg husker det streifet meg at jeg skulle hjem dagen etter, og da fikk jeg full mulighet til å gjøre det jeg tenkte. 24 timer til, det kunne jeg godta bare jeg fikk slutt på livet snart. Ja jeg hadde to barn, men de var jo dratt vekk fra meg. Barna så aldri at mamma selvskader seg, eller at jeg prøvde å ta mitt eget liv. For de skulle ikke vite det. Selv om det viktigste barna har er en mamma, var det eneste jeg klarte å tenke at barna hadde det bedre uten en mamma. Uten en som bare ødela for alle. En mamma som alltid kom til å være syk, og stadig måtte legges inn. En mamma som bare var til bry for alle andre, og bare lagde masse problemer. Jeg klarte ikke å se at jeg var en viktig person for dem lenger, og jeg fikk dette også bekreftet av barnevernstjenesten da de valgte å ta barna og kreve omsorgsovertagelse. 

Jeg våkner 5. mars 2018 og vet at endelig skal jeg hjem eller inn på DPS Døgn. Jeg fikk friere tøyler og uansett hvor jeg ble sendt kunne jeg klarer å ta livet mitt. Jeg var lei av å høre stemmer  og se personer som ikke var der også videre. Jeg klarte ikke se klart på livet. Det eneste jeg karte og se var at jeg var i veien for alle andre. At jeg ikke strakk til på de områdene det forventes at jeg strakk til. Og jeg følte at uansett hva jeg gjorde så fikk jeg følelsen av at jeg ikke var bra nok for noen og at ingen kunne hjelpe meg.

Innleggelsen ble ikke avsluttet 5.mars. Jeg var ikke stabil nok, risikoen var for stor. Så det å komme ut ble et problem. Der satt jeg med kontinuelig tilsyn. Der de fulgte med på do og i dusjen. Uansett hva jeg skulle var det med personalet. Jeg fikk god hjelp og var der i mange mange måneder. Men det som er helt sinnsykt er hvor mye bedre jeg ble i løpet av tiden. Jeg kom inn der og var helt bestemt på at jeg ikke klarte mer. Jeg hadde mistet barna, og det hadde knust meg helt til bånd. Jeg følte meg bare som et problem for alle, men så fikk jeg hjelp, og kom meg sakte men sikkert oppover. Vi kunne begynne å jobbe sammen, jeg klarte å ta imot hjelp, og etterhvert som tiden gikk ble jeg bedre og bedre og tilslutt kunne jeg reise hjem.

Jeg var i et stadige i livet som kunne endt fatalt, men fordi jeg fikk den gode hjelpen, og klarte og kjempe videre etterhver så kom jeg meg på beina igjen. Ikke vær redd for å be om hjelp og det trengs. For det fins hjelp, uansett hvor langt nede du er så fins det hjelp, og det er ingen skam å be om hjelp!

Hvor ble barnefar av?

Det er ekstremt mange som lurer på en ting. Jeg renner inn på spørsmål på hvor barnefar er i bilde. Det har seg sånn, som sikkert mange av dere vet at vi ikke lenger er sammen. At vi ikke lenger bor sammen, og at vi nå for lenge siden har valgt å gå hvert til vårt. eg skjønner veldig godt at dere lurer på hvor barnefar er hen, siden han var en del av bloggingen når vi var sammen, og plutselig så er det helt sitte om den saken. 

Det har seg sånn at jeg kan ikke sitte her å skrive ting om barnefar. Jeg kan ikke sitte og dele ting om han uten hans samtykke. Selv om dere lesere ønsker å vite hva som har skjedd, så er det ting jeg ikke kan svare på. Dere vet vi har to barn sammen, og dere vet vi ikke lenger er sammen! Han har gått sin vei videre i livet, og jeg har tatt min vei i livet. Jeg ønsker ikke å svare på det spørsmålet, av de enkle grunnene at vi ikke lenger er sammen, og at jeg har på ingen måtte rettigheter til å skrive om akkurat det. 

Håper dere selvfølgelig har forståelse om dette, da jeg har mine regler jeg er nødt til å følge. Jeg skriver åpent og ærlig om min situasjon, og hva som har skjedd rundt meg, men skal jeg skrive om andre på bloggen må jeg ha samtykke til det først. Jeg kan ikke sitte og dele barnefar sin historie, hvis han ønsker og dele det er det noe han selv må velge og dele.

"Mamma, er du frisk?"

Det vanskeligste spørsmålet jeg får av barna hver gang jeg møter dem eller snakker med dem er: "Mamma er du frisk?". Det å se hvor mye barna ønsker at mamma skal være frisk. Det å vite hva jeg skal svare for at dem skal forstå. Det å ikke si de feil tingene osv. Det er ikke lett og forklarer ei jente på 4 og en på snart 3, at mamma ikke er frisk, men samtidig er det viktig for barna å få en forklaring. 

Barna er jo veldig opptatt av hvordan det går med mamma, og om de snart kan sove over hos mamma, den har jeg forståelse for. Det er jo også et ønske jeg selv har, selv om ting ikke kan være sånn akkurat nå. Hva sier du til et barn når de spør om du er frisk. Det er et spørsmål som rører rundt i hode mitt hverdag. Skal jeg si ja, mamma er frisk? Da vil jeg få spørsmålet om dem kan komme hjem, samtidig er jo ikke det tilfellet. Skal jeg si mamma er sliten eller hva sier man for at barna skal forstå på en enkel måte?

En ting jeg har tenkt litt på, for i barnehagen lærer barna om røde og grønne tanker. Røde tanker er sinte, slemme, og vonde tanker, mens Grønne tanker er snille, positive og gode tanker. Det er en veldig fin måte og forklare barna hva som er. Da kan jeg for eksempel si at mamma av og til får mange røde tanker, men at mamma også har mange grønne tanker. 

Av og til må jeg også bare endre tema, og få dem over på andre tanker. Og det å snakke om håret dem, eller det å spørre om dem har lært seg noen nye sanger i barnehagen er alltid en slager. Det er jo alltid super stas, og vise mamma alle de nye sangene de har lært i barnehagen. Eller fortelle om alle de morsomme tingene dem gjør i barnehagen som dem ønsker og dele med meg. Så det å avlede kan funke av og til deg også, men samtidig så kan jeg ikke gjøre det hver gang. For jeg tror og mener det er viktig for barna og få et svar, man trenger ikke å legge ut hele historien, men bare svare helt enkelt at mamma begynner å bli bedre. Eller mamma får noen ganger røde tenker. Selv om dem spør trenger dem ikke en full forklaring. Men bare noe helt enkelt som dem kan forstå. Og som kanskje gjør det lettere å for dem å forstå litt hvorfor situasjonen er som den er. Da får de ihvertfall et svar.

Nyte de siste dagene

Jeg og Espen bor litt fra hverandre. Det er ikke kjempelang men langt nok til at i ikke kan reise til hverandre hele tiden. Jeg har min oppfølging, og behandling som jeg må forholde meg til å følge opp, og Espen har jobben sin og fotballen å følge opp. Det gjør at vi ikke kan møtes hver helg. Vi må ta det når det passer for oss begge. Men nå har vi hver sammen i snart 2 uker, og det har vært utrolig godt. 

Vi har ikke funnet på alt for mye men noe har vi nå fått gjort. Det har vært veldig godt for min del, og være borte fra Gausdal, og få litt andre innblikk. Og det har vært utrolig koselig å få tilbringe den tiden vi har fått sammen nå. Jeg skal bli her fram til søndag, da må jeg hjem igjen og komme tilbake til hverdagen. Så vi skal bare nyte de siste vi har sammen. 

Jeg har skrevet litt om det før at jeg syns det er godt å være et sted ikke alle kjenner meg, der ikke alle vet hvem jeg er osv. Dette har nok mye med at jeg kommer fra en liten bygd der alle kjenner alle. Jeg er ikke veldig glad i følelsen av at alle kjenner meg. At alle vet hvem jeg er. At når jeg er på butikken og møter på noen også er tanken som slår dem kanskje "der er hun som ikke klarte å ta seg av barna". Det er ikke sikkert det er det folk tenker, men det er en følelse jeg sitter med og det kan jeg ikke noe for. 

Jeg har behov for å skrive om disse tingene rett og slett fordi folk skal få min mening og ikke alle andre sin mening. Men nok om det. Jeg er nå hos Espen og storkoser meg med det. Vi har det gøy sammen, og tuller mye. Vi tar også stadig vekk på oss sko og ytterklær og tar oss en tur i skogen. Og utforsker nye plasser. Vi liker å finne nye plasser og ta bilder, eller bare det å finne et sted vekk fra sosiallivet, og bare hører fuglene kvittre, og alt av bekymringer kan legges litt til sides. Så de neste dagene blir bare å nyte.

Teller ned over hver en dag

Det begynner å bli veldig lenge siden jeg har sett jentene min. Lenge siden jeg har sett dem løpe rundt i stua mi, og rote ut alle lekene sine utover gulvet. All latteren, smilene, kranglingen, trøsten etter de har blitt lei seg, alle stundene rundt middagsbordet. Det å ha jentene på fanget, og synge sanger. Alle kveldene hvor de skal sove og de legger seg ned, og gjør seg klar til å synge kjære Gud.

Savnet er der hver eneste dag, men nå som det er så lenge siden jeg har møtt dem så er savnet enda større. Tanken på alle du fantastiske minene vi har hatt sammen. Jeg ser på bilder av dem hver dag. Skroller nedover bildene, og er tilbake på alle minnene vi har hatt sammen. Jeg bruker mye tid på å se igjennom bilder og videoer fra de var mindre og fra samværene vi har hatt sammen til nå. 

Men det blir ikke det sammen. Det er mye bedre og ha jentene på fanget, og se igjennom bilder fra de var små, sammen med dem. Sarah-Isabell og Thea-Aurelia elsker å se tilbake på bilder og videoer fra de var babyer. Det er alltid en slager. Da vil de alltid spørre om hvordan ting var når dem var baby. For eksempel: " Mamma der var jeg sint", "Hvor mange år var jeg der?", " Er det meg som baby" osv. Når vi ser igjennom bilder som er tatt opp igjennom sitter vi ofte og snakker om bildene. Jeg forteller dem når bilde ble tatt for eksempel "Dette bilde ble tatt den første julen dere hadde sammen".

For hverdag som går så kjenner jeg savnet vokser. Nå er det lenge siden jeg har møtt dem, og jeg begynner alltid og telle ned dager til neste samvær. Det blir også spennende hvordan det blir i November. For da blir det en evaluering med barnevernstjenesten, og jeg kan få økt samvær eller ikke. Og det kjenner jeg at jeg gruer meg veldig til, men samtidig gleder jeg meg og håper på det beste.

Tiden etter innleggelsen på Reinsvoll

Det er nå gått en stund, etter jeg ble skrevet ut fra Reinsvoll som var 22. august. Da jeg hadde ligget innlagt på lukket avdeling i litt over 7 måneder. Det å komme hjem og starte livet hjemme, har på mange møter gått veldig fint, mens det også har bydd på endel utfordringer. Siden jeg ble utskrevet i august har jeg hatt mange små innleggelser. Det har vært litt opp og ned. Noen perioder har gått fint, mens andre perioder har jeg blitt innlagt mange ganger i løpet av en ukes tid. 

Det å skulle komme seg på plass hjemme. At de som skal følge meg opp skal bli kjent, og trygge i rollen sin ovenfor meg. Alt dette tar tid. De skal lære seg og kjenne meg. Jeg har hatt mange tvangsinnleggelser, og en kaotisk og slitsom periode, men selv hvor mye det har vært å forholde seg til skal jeg helt klart sies at jeg har blitt mye mye bedre enn jeg var for bare noen måneder siden. Jeg har hatt noen skritt tilbake men 100 skritt fram og 99 tilbake er fortsatt framskritt.

Det er veldig vanskelig å forholde seg til å alltid bli sendt tilbake til Reinsvoll sykehus. Det av mange grunner. Jeg glemmer da selv og se det positivet. Jeg tenker at faen fins det ikke hjelp.Er det ingen som kan klare og hjelpe meg der hjemme, men svaret er jo egentlig at jo det er jo nettopp det dem gjør. Det er ikke alltid like lett å vite hva man skal gjøre i alle situasjonen. Og når det da ikke er mulig å kommunisere må de gjøre det som er det beste for meg. Selv om jeg da føler jeg bare er tilbake på starten, så er jeg faktisk ikke det. Det er helt normalt, og bli innlagt etter en så lang innleggelse som jeg hadde rett og slett fordi det tar tid og bli trygg på å være alene, og ikke ha et hjelpeaperat rett utenfor døren 24/7. 

Men til tross for alle gangene så har det gått veldig bra. Noen tilbakesteg på jeg regne med, bare jeg ikke glemmer at jeg fortsatt har stort framskritt fra hvor jeg var hend i mars. Og jeg er utrolig glad at jeg klarte å kjempe den kampen, for det var flere ganger jeg følte at: "dette klarer jeg ikke", men så fikk jeg god hjelp til å kjempe videre, og det var det vært!

Spørsmålsrunde

Hei alle sammen!! Det kommer stadig inn spørsmål og ting dere ønsker jeg skal skrive mer om, osv. Og derfor tenker jeg at hva passer vil ikke bedre enn å ha en spørsmålsrunde. Dere kan komme inn med spørsmål rundt hele min situasjon. Jeg vet det er mange som lurer på forskjellig ting så kom inn med spørsmål så skal jeg svare så godt jeg kan på det meste. 

Legg gjerne med i kommentaren om du ønsker at jeg svarer på spørsmålene via video eller innlegg. Er det noe du lurer på eller som du ønsker jeg skal skrive mer om så legg igjen en kommentar i kommentarfeltet under innlegget!