Spørsmålsrunde

Hei alle sammen!! Det kommer stadig inn spørsmål og ting dere ønsker jeg skal skrive mer om, osv. Og derfor tenker jeg at hva passer vil ikke bedre enn å ha en spørsmålsrunde. Dere kan komme inn med spørsmål rundt hele min situasjon. Jeg vet det er mange som lurer på forskjellig ting så kom inn med spørsmål så skal jeg svare så godt jeg kan på det meste. 

Legg gjerne med i kommentaren om du ønsker at jeg svarer på spørsmålene via video eller innlegg. Er det noe du lurer på eller som du ønsker jeg skal skrive mer om så legg igjen en kommentar i kommentarfeltet under innlegget!

Et avbrekk fra Gausdal

Den siste uken har jeg tilbrakt hos Espen. Og her skal jeg være en uke til. Det er utrolig godt å være litt borte fra Gausdal. Det er litt som å få en ferie. I hele sommer var jeg innlagt og fikk ikke noe ferie. Og på den tiden var det så var det beste for meg. Jeg trengte å være innlagt. Men etter jeg kom hjem i august, har ting gått litt i alle retninger. Jeg har vært innlagt flere ganger, og ting har gått veldig opp og ned. Noe som er helt normalt etter man har vært innlagt så lenge som jeg var innlagt.

Det å være hos Espen nå, er utrolig godt på mange måter. Det å få et lite avbrekk fra hverdagen i Gausdal er godt. Ikke fordi jeg ikke trives, men rett og slett bare det å få leve litt. Oppleve ting utenfor Gausdal. Det å finne på ting med en person som betyr noe for meg. Det å få lov til å være kjærester. Det har seg jo sånn nå, at vi ikke kommer til å flytte sammen med en gang. Det av den ekle grunn at jeg må først få orden på livet mitt. Jeg må vente til jeg er stabil, til jeg har fått tilbake barn, og til jeg har sett hvordan barna mine går sammen med Espen. Dette er en lang prosess, men som er utrolig viktig for meg. Jeg må se hvordan Espen og barna går overens. For jeg kan ikke få inn i noe hvis barna og Espen ikke går overens. Selv om jeg selvfølgelig både tror og håper at det vil gå bra.

Sånn ting er nå, så får ikke Espen være en del av barna. Og det av mange grunner. En av grunnene er at barna har nok rundt seg nå. Det trenger ikke å forholde seg til en ny voksenperson nå. Med det samværet jeg har nå så blir det helt feil å la dem bli kjent. For den tiden barna har med meg, skal de ha med meg og kun meg. 

Selvfølgelig kunne jeg ønske jeg kunne vise han jentene, at han kunne møtte dem og de møte han, men jeg er nødt til å tenke barnas beste. Jeg er kjempe stolt over barna mine, og selvfølgelig vil jeg vise dem fram, men jeg må ta det når ting er på stell igjen. Mine barn har nok voksenpersoner rundt seg nå, og når jeg har samvær med barna er det jeg som har samvær, og den tiden skal ikke brukes på at dem skal møte nye folk. Jeg må være voksen oppi dette, og tenke på barna, og jeg er veldig veldig glad for at Espen har den forståelsen. Jeg har vært tydelig på dette hele veien, og jeg har fått veldig god respons av Espen der, og det er utrolig godt. Jeg er så ekstremt glad for at han har den forståelsen.

"Jeg er en jævla egoist"

Den siste tiden har det rent inn kommentarer om hvor forferdig mamma jeg er som bare gir fra meg barna fordi jeg er syk. Og at jeg er så egoistisk som velger helsa mi framfor barna. At jeg ikke fortjener å ha barna, eller hvorfor jeg i det hele tatt kunne sette to barn til verden når jeg var så syk. Det gjør meg litt frustrert. Jeg har ikke gitt bort barna for at jeg ønsker å gjøre det. Jeg har gitt barna mine en stabil og tygg omgivelse å leve i fram til jeg er stabil nok til å gi dem det de trenger. 

Så syns det er så ufattelig syn at folk skal komme med sånne komentarer. Kommentarer som: "Hei, du er pyskisk syk, ønsker ikke stå i retten grunnet sykdommen din. Og du mener du fortsatt er skikket til og ta vare på barn??" eller "Hun ga bort barna sine til barnevernet og nå syns hun synd på seg selv. Hun mener at det sku vært like lett å få de tilbake som å Gi de bort. Latterlig. Sier seg selv at når du frivillig gir fra deg barna og tar barna fra barnefar , er du ikke egnet eller voksen nok til å ta rollen som mamma. Uansett så sliter du også psykisk og fysisk.. da skjønner jeg ikke at du fikk to så tette barn i utganspunkte..."

For det første hadde jeg ingen anelse om at jeg kom til å bli så syk som jeg ble. Jeg hadde ingen tanke om at det kom til å skje, og det er faktisk en ting jeg ikke kan noe for. Det kan like så godt være en av dere som skriver de stygge kommentarene som opplever det som jeg har/ er gjennom nå. Det kan være du som blir syk, og må ta mange vanskelige valg du egentlig ikke er klar for. Det kan like så godt være du som må levere barna dine i forsterhjem. Det vet du faktisk ikke, men jeg har i hvert fall klart å innse at det beste for barna er at de er i forsterhjem sånn situasjonen min er nå. At de får et stabilt og trygt sted å være.

Det handler ikke på noen som helt måte om å være egoistisk osv. Det handler hva som er best for mine barn. Jeg er uenig i hvordan saken min i barneverntjenesten er blitt behandlet, men samtidig må jeg tenke barnas beste. Syns det er utrolig synd å få sånne kommentarer. Vanligvis ville jeg ikke brydd meg, men når det raser inn med kommentarer på hvor dårlig mamma jeg er. Hvor dum jeg er som valgte å få to barn til verden så stikker det litt i hjerte. Barna mine betyr alt for meg. Jeg vil dem alt det beste hele veien. Og jeg er stolt over at jeg klarte å ta det fornuftige valget, som var så vanskelig. Jeg tenker det sier mye om hva jeg er villig til å gjøre for at barna skal ha det bra. 

Det har aldri hver en lett bestemmelse, og jeg sliter masse med det idag også. Det er ikke mye kult å måtte levere fra seg barna fordi formen tilsier at jeg ikke er i stand til og ta vare på to unger. Og hvis folk skal være så tøffe i tryne og skrive sånne kommentarer, kan de ihvertfall være tøffe nok til å skrive hvem dem er og ikke gå ut som anonym, og stå for det du skriver. Det har seg nemlig sånn for alle, at for at du skal kunne hjelpe andre, må du faktisk være frisk selv, og klare å hjelpe deg selv også. Og det å bli psykisk syk kan skje hvem som helst. Det kan skje alle og en være, og det er ikke alltid du klarer å se det selv. Du klarer kanskje ikke å be om hjelp fordi du er redd.

Men for all del. Hvis du mener jeg er så dårlig mamma, eller menner jeg ikke tenker barnas beste. Og at jeg kun tenker på meg selv. Bare tro hva du vil, men vis du vil bruke tiden din på å sitte å skrive anonymt dritt på bloggen. Så burde du ha baller nok til å skrive navn, for jeg kan finne ut hvem det er uansett.

 

Hvorfor deler du så mye av livet ditt?

Det er mange spørsmål rundt bloggingen min. Jeg få utrolig mye skryt, og positive kommentarer. Men også utrolig mye spørsmål om hvorfor jeg deler så mye av privatlivet mitt, uten at det er noe negativt ment. Jeg kan skjønne hvorfor folk lurer, og at det kanskje er litt rart på mange måter fordi det ikke er noe enkelt tema jeg skriver om. Men for meg er det utrolig viktig og dele denne siden av meg. 

Det er så utrolig mange bloggere som skriver om det perfekte livet. Det kan på mange måter virke som de kun har et perfekt liv, der alt det flott og fint hele tiden. Men sånn er det ikke hos noen. Ting er ikke alltid perfekt. Jeg føler jeg har noe viktig og dele. Jeg har en historie som er både tung og vanskelig. Jeg har havnet i et problem, som på ingen måte er lett. Jeg sitter hverdag og tenker på hva kunne jeg gjort annledes. Jeg har opplevd mye til å være i den alderen jeg er, og ting har skjedd som jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg har en kamp som må kjempes som jeg ikke på noen som helst måte kan noe for selv. Jeg gikk på en smell. 

Jeg føler jeg har noe viktig å dele. Jeg har en historie som jeg føler er viktig å formidle. Jeg er ikke den eneste som opplever dette, men jeg syns det er viktig at sånt blir delt i sosiale medier. Det å kunne skrive om det som skjer rundt meg er et viktig budskap som jeg tror mange kanskje kan kjenne seg igjen i. Jeg tror det er viktig at folk kan se at ikke alt er rosenrødt. Jeg velger å dele min historie, på grunn av at det er et viktig tema, samtidig som jeg syns det er ok å skrive om det. Jeg har latt dere følge meg mens jeg var gravid med begge barne og tiden etter fødsel, og ønsker å dele veien videre selv hvor vanskelig det har vært og er for min del. Jeg syns det er godt å dele, det gir meg noe. Jeg har alltid likt å skrive til leserne, og selv om jeg har mine kamper og kjempe er det viktig for meg på mange måter å dele, og vise at det er lov å ha det tøft.

Jeg må være egoistisk

Den siste tiden har vært tøff på mange måter. Det har vært mye som surrer rundt i hode, og det å holde kontrollen har vært en utfordring. Det er ufattelig vanskelig å innse det selv, og ikke minst godta at det er sånn. Det har seg sånn at for at jeg skal kunne hjelpe andre, må jeg hjelpe meg selv først. Har jeg en vanskelig periode, er jeg ikke i stad til å hjelpe andre. Og det kan på mange måter høres rart ut, men det er sant.

Når jeg har en dårlig periode er det ikke det at jeg ikke vil hjelpe andre, men jeg må være egoistisk og si nei. For når mitt hode er fult av dårlige meninger, også skal jeg i tillegg hjelpe andre vil begeret mitt bli fult. Også renner det over hos meg, og det kan gjøre mer skade for meg og dem rundt. Da er det bedre at jeg er egoistisk, og sier nei denne klarer jeg ikke nå.

Samme gjelder flere ting i min hverdag. Jeg er i et sted i livet er der jeg må lære meg og lytte til kroppen. Der jeg må sette ned foten når ting blir for mye, og faktisk være ærlig mot meg selv. Ofte ville jeg tenkt på alle andre, og det gjør jeg nå også, men jeg må lære meg å konsentrere meg om meg selv. Og det er en lang treningssak. Jeg er vant til å gjemme det som er tøft. Vant til å skjule når ting er vanskelig, og late som alt er fint. Og det kan være både positivt og negativt. Men sånn tilstanden er nå blir det negativt. 

Jeg vet jeg har en tid foran meg der jeg må ta mange vanskelige valg. Mange tøffe avgjørelser, og mange tøffe tiltak. At jeg må sette ned foten på ting jeg vanlig vis ikke ville satt ned foten på. Jeg må være egoistisk, selv hvor tøft det vil bli.

Mistet meg selv

Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen så har ikke jeg lenger den daglige omsorgen for mine barn. Jeg får ha samvær med dem, men per idag bor de ikke hos meg. Og når jeg fikk barna var dette noe som jeg ikke kunne se for meg at skulle skje. Jeg var trygg på min mor rolle, og var klar på å få til dette. Etter jeg fikk Thea-Aurelia ble jeg dårligere å dårligere, og 2 år med en evig kamp, knakk meg helt, og jeg ble lagt inn i på lukket psykiatrisk avdeling. Og etter det mistet jeg den daglige omsorgen.

Jeg har full forståelse for at jeg ikke kan ha den daglige omsorgen når jeg er innlagt, og sånn sett gjorde barneverntjenesten rett. Men det ble jo også en stor sak rundt dette, og en kamp i retten måtte det bli. Det var vanvittig vanskelig for meg, og klare og holde kontakt med bakken. Jeg var så sårbar, så knust, så mye vondt som hadde skjedd de siste månedene også skulle jeg i tillegg være sterk å stå i retten og kjempe min sak. Det var rett og slett helt svart. Jeg ble med på en ordning med bvt, og slapp derfor rettens vei, fram til jeg var sterk nok til å stå i det.

Det å nå sitte uten barna, miste oppveksten, nye opplevelser, se utvikling er ufattlig vanskelig. Jeg føler at jeg ikke bare har mistet mine barn, men jeg har også mistet meg selv. Hvem er jeg egentlig. Hvem er Emilie uten sine barn? Hva står jeg for, hva er min styrke og svakhet. Alt dette er borte. Jeg vet ikke hvem jeg er, jeg vet ikke hva jeg vil med livet. Hver dag er en kamp mot det usikre. En helt annen hverdag, alt er snudd på hode. Hvordan skal jeg klare og finne igjen til den gamle Emilie.

Jeg har en lang tid foran meg som jeg må bruke riktig. Jeg må finne min måte og leve på. Jeg må finne tilbake til meg selv, og bli trygg på at det jeg mener er riktig. Jeg må fortsette og kjempe. Og være sterk selv om jeg egentlig bare har lyst til å gjemme meg under dyna. Lang under dyna der ingen kan finne meg. For det er der jeg føler meg tryggest. Men i stede må jeg tråkke over min egnen grenser og veier, litt etter litt, og kjempe meg tilbake der jeg var. Selv hvor svart alt ser ut. Jeg har hatt et tøft år, og verre enn de fleste vet. Og i tillegg da også blitt tatt fra det som betyr mest faktisk mine egne barn, som er det skjæreste jeg her. Og det gjorde ting enda vanskeligere. Men nå må jeg se mot en tid, som må og skal gå oppover. En tid jeg skal leve livet, men samtidig jobbe hardt. Jeg har mistet mye det siste året, inkludert meg selv. Men nå må jeg finne tilbake til Emilie, og kjempe videre!

 

Livet satt på vent

Hva vil jeg egentlig med livet? Hva vil jeg bli? Hvordan er drømmen i livet? Dette er spørsmål som jeg tror mange inkludert meg selv tenker mye på. Det å skulle velge hva du vil bli, hvordan liv du vil ha osv. er et veldig vanskelig valg. Og hvordan skal man klare å velge mellom så mange forskjellige måter å  leve på. Jeg er nå 21år, og sliter med dette fortsatt. Jeg har ingen utdanning, jeg har ingen jobb, jeg har to barn jeg ikke har den daglige omsorgen for og jeg har en lang kamp og kjempe for å bli så "frisk" jeg kan bli. Hvilken verdi har jeg da egentlig?

Jeg har slitt mye med å godta min situasjon, og mine tanker. Jeg har kjempet en lang kamp, men har lært en viktig ting på veien. Jeg har lært at selv hvor langt ned du er fins det håp. Jeg har kjempet mange år. Men det siste året har vært ekstremt. Det har vært mye svingninger, og mer vært mer på sykehus enn hjemme. Jeg står fortsatt uten noen videre start på livet. Jeg ligger på stedet hvil. Og hvor jeg skal begynne, og starte er helt umulig å velge. 

Jeg tror ikke jeg er den eneste som er i denne situasjonene. Hvor mange ungdommer der det som ikke klarer å fullføre vidregående skole. Det er mange, eller hvor mange fullfører vidregåender og aner ikke hva de skal begynne med når de er ferdig. Det er ikke lett og vite hva man skal gjøre med livet, og noen sliter mer enn andre. Noen kan ikke fortsette grunnet sykdom, noen er dritt lei skolen osv. Det kan være mange årsaker, og forskjellig vanskelig for noen å forstå. 

Jeg syns det er kjempe vanskelig å innrømme at jeg har ikke kommet noen vei etter ungdomsskolen. Jeg var motivert til å få det til, jeg kjempet for å klare å fullføre, men ble for syk til å klare å følge det opp. Og hvor lenger ting gikk hvor sykere og sykere ble jeg. Og nå idag er ting sånn at det er veldig vasnkelig for meg og se folk kommer videre i livet, får seg utdanning, barn, hus, familie osv. For jeg har mistet alt det. Jeg hadde det, men mistet det og må bygge opp alt på nytt, og da er egentlig det store spørsmålet hvor skal jeg egentlig begynne. For jeg syns kampen virker umulig, men likevel må jeg kjempe og hvor jeg henter de kreftene ifra vet jeg faktisk ikke, men jeg vinner til slutt. 

Jeg syns dette er et viktig tema. Jeg syns psykisk helse, og det at noen kan fortelle om de vanskelige tingene de har opplevd er veldig viktig. Og kanskje kan jeg til og med hjelpe noen andre som sliter, og bidra til å skrive om min reise og hjelpen jeg har fått. Kanskje jeg kan vise andre som sliter at det fins hjelp selv hvor svart det kan være. Det håper jeg virkelig og derfor har jeg tenkt til å dele min vei. Både med tanke på hva jeg har fått av hjelp, hvordan min tenkegang har vært osv. For dette er et ekstremt viktig tema.

Skape gode rutiner

En ny uke står for tur. For at jeg skal kunne bygge meg sterkere, og bli stabil over tid trenger jeg gode rutiner. Som småbarnsmamma må man ha rutiner på ting, så dette er noe jeg har valgt å jobbe med framover for at jeg skal vise barnevernstjenesten at jeg er en stabil mamma. Det er selvfølgelig mye annet som også må være på plass, men et sted må jeg starte og kanskje den tingen som kan gjøre mye nytte for seg, er å skape gode rutiner. 

Det å stå opp om moningen, pusse tenner, og ordne seg. Spise frokost, fylle dagene med forskjellig ting som husarbeid, hvile og kanskje invitere venner med ut på noe en gang i ny og ne. Nå som jeg ikke har den daglige omsorgen for barna, syns jeg det er veldig vanskelig, og ha gode rutiner. Dette har nok også mye med at jeg har vært innlagt så lenge. Når jeg har vært innlagt har jeg fått maten servert. Jeg har hatt personalet rundt meg som har hjelpet meg og holde noen visse rutiner, nå skal jeg plutselig gjøre alt alene. Og det kjenner jeg byr på noen utfordringer, men jeg merker også at for hver uke som går blir det eklere og enklere. Og det har nok med at for hver dag jeg holder meg til rutiner, så vender kroppen seg også mer til rutiner.

En ting jeg merker stor forskjell på er at når jeg har barna er det mye enklere og holde seg til rutiner, Da går det egentlig litt av seg selv. Det er sikkert av mange grunner. Kanskje er det fordi barna må ha frokost, lønsj, middag og kveldsmat. De står opp tidlig, og da må jeg også stå opp. Vi finner på ting i løpet av dagen, og når kvelden kommer må det husarbeidet som må gjøres faktisk gjøres. Og når det da begynner å gå mot kvelden er jeg alltid sliten og klar for senga. Nå som jeg ikke har det ansvaret, må jeg selv fulle dagene, men jeg må også passe på at det ikke blir for mye. Jeg har ikke noe problem med det å legge meg for kvelden, men når nattesøvna ikke er opptimal så hjelper det ikke stort. Men jeg er sikker på at etterhvert som tiden går vil rutinene bli bedre og bedre. 

Video: Min første

Her er frdagens vlogg. Det er første gangen jeg lager noe sånt, men siden mange er opptatt av at de vil ha mere videoer, så tenkte jeg at jeg kan begynne og ha noen vlogger eller andre videoer litt i temaet også. Mye jeg må lære på en gang, men dette er ihvertfall føste forsøk, så får vi se hvor vi ender tilslutt!

En fin helg med en trist avkjed

Denne helgen har vært hos Espen. Det har vært utrolig godt og utrolig koselig. Vi har ledd masse, sett endel filmer, kost oss med god mat og godis. Vi starter med en grøsser/thriller og fortsatte i den sjangeren gjennom helga. Det var utrolig koselig og jeg stortrivdes der, så det var utrolig vanskelig å reise idag.

Det er rart hvor vanskelig det er å reise hver til sitt, selv om vi vet vi møtes igjen rett som det er. Men når jeg skulle reise idag så skulle man tro at det var siste gangen vi møttes. Ingen av oss hadde lyst til å skille lag idag. Men selv om det var vondt at vi skilte lag idag, og selv om det var trist, så kan man jo på en måte se det positivet i det. Det vises da for hverandre at vi bryr oss om hverandre.

Det blir ikke lange innlegget nå, men det kommer ut en vlogg fra fredagen senere ikveld om jeg rekker det før jeg skal legge meg. Jeg er ganske sliten, så idag blir ikke kvelden veldig sen. Men jeg har kost meg masse, og gleder meg masse til jeg skal møte han igjen!! Men plutselig er vi sammen igjen, det kan gå fortere enn vi aner det håper jeg!!