• 28.09.2017, 16:50

En ny innleggelse


Nå har dagen jeg gruet meg veldig til, samtidig som jeg har gledet meg på en måte. Et nytt lys i tunnelen kan kanskje komme fram. Og det hadde vært utrolig godt. Idag har jeg nemlig blitt langt inn på Ottestad sykehus.

Det blir 14 spennende og kanskje litt "skummel" dager. Det skal på mange måter bli spennende og få svar på ting jeg lurer på, og hvordan helsa mi er og hvordan jeg kanskje kan bli bedre. Samtidig er jeg vant til at det kommer litt kjedelig nyheter også, og når det kommer til helsen min er jeg litt følelsesladet, etter alt jeg har vært igjennom det siste par årene.

Jeg håper virkelig de kan klare og hjelpe meg med å finne en måte på å dempe smertene jeg går med hverdag. At de kan hjelpe meg til å få hverdagen til å bli enklere. For det største ønsket jeg har er å komme meg tilbake der jeg var for noen år siden. At jeg skal få tilbake en hverdagen jeg hadde før, og kanskje komme meg videre. Jeg vet jo selv at det er en lang vei men tilpasninger og det å lære seg å leve med sykdommen og ikke "mot" sykdommen. Men jeg skal ha håpet også håper jeg egentlig bare at jeg nå kan få hjelp til å rydde litt opp og se framover på riktig vei.

Det som blir mest utfordrende er å være så mye borte fra barna. Heldigvis får jeg reise hjem i helger og noen kvelder men samtidig skal jeg også finne en balanse på det så jeg ikke sliter meg ut på bare det å reise fram og tilbake hverdag. Så jeg får bare ta ting ut ifra hva kroppen sier også skal jeg nyte hver helg sammen med barna.

  • 20.09.2017, 17:57

Hvert et fall gjør meg sterkere


Det er ikke alltid like lett og vite hva man skal dele og ikke dele i medier. Det er mye meninger om hva som skal holdes vekk fra medier og ikke. Men samtidig er det jeg som må kjenner på meg hvor grensene går. Selv om det ikke er alltid like lett. Det er noe du kanskje kjenner du har lyst til å dele men så er du redd for at det du deler skal bli tatt feil opp eller at du kommer til å angre på det du skriver om. Jeg har mange ganger skrevet et innlegg og slettet det etterpå fordi noe inni meg har sakt at det ikke er noe jeg vil legge ut. Det å skrive en blogg er til tider veldig vanskelig, og da tenker jeg det heller er bedre å la være den tiden. 

Det siste året har bydd på masse utfordringer og tøffe tak. Mye opp og ned turer som har vært vanskelig å håndtere. Det å vite at helsen ikke er som den var før. Det å ta imot hjelpemidler. Det å lære seg til å godta at jeg er den jeg er. Det har vært mye og vende seg til og mye tunge beskjeder og innleggelser og ta seg av. Jeg har en kronisk sykdom som aldri vil bli bra, og jeg har hatt sykdommen hele mitt liv. Men det er først nå jeg har hatt store plager med den. Det er nå den har blomstret opp. Det er nå jeg hverdag minnes på at jeg har en sykdom, og det kan til tider være tøft når du er vant til å kunne gjøre som alle andre.

Det er ikke bare beskjeder som har vært tøft, men også det å selv godta at jeg er den jeg er. Det å klare og sette seg ned i en rullestol, og drite i hva alle andre tenker. Det å lære seg til å ikke måtte skjule at idag er jeg faktisk drit sliten. Eller det å bare sette begrensinger for hva jeg kan gjøre i hverdagen, for å holde ut hele dagen. Jeg kan ikke lenger bare tenke at jeg skal fungere her og nå, jeg må også tenke at jeg skal fungere i framtiden. At jeg ikke skal slite ut kroppen nå i en alder av 20, at kroppen skal være med meg i mange år til. 

Det er en lang tung men samtidig utrolig lærerik tid. Jeg har lært utrolig mye på bare et år selv om det fortsatt er utrolig mye igjen så er jeg på rett spor. Jeg må lære meg å godta. Lære meg til å klare og godta at jeg er den jeg er. Lære meg til å kunne sette meg i en transportrullestol og tenke at ja jeg trenger denne for å fungere i hverdagen, og det er sånn jeg er født. Jeg Emilie har CP og det må jeg bare leve meg. 

Men oppi alt det tøffer har vi hatt det så utrolig bra sammen som familie. Barna kommer hverdag hjem med et stort smil om munner og minner meg hverdag på hvor heldig jeg er som kan se to så fantastiske barn vokse opp. Det er så utrolig mye koselig stunder og fine minner som vi skaper sammen som en familie, og det er ting som alltid vil være med oss. Det er viktig å huske at selv om ting er tungt må jeg være sterk, jeg må være sterk for barnas beste. Og med alle de gode smilene og kjærligheten som er i rommet sammen med barna er det bare å prøve og legge bort det tunge, for de viser så mye glede og takknemlighet som er viktig å dra med seg. Det er også viktig at barna skal få være barn og ikke bekymre seg over voksen ting. De er små og skal ha den fine ville fantasien sin. Som familie kommer vi oss gjennom dette, og for hver dag vil jeg forhåpentligvis bli sterkere. For en dag skal jeg ha ting helt på plass og vi skal bare nyte alle de finne middagene og de gode stundene, selv om ting har/ er tungt til tider kommer jeg sterkere tilbake hver gang men mye ny kunnskap om både meg selv, sykdommen og hvordan jeg skal takle forskjellige problemer i hverdagen. 

Har du noen spørsmål rundt meg, familien eller min hverdag legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan :)

  • 21.08.2017, 21:20

En travel tid i vente


Det halvået som kommer meg i vente nå, er fullt opp. Masse ting som skal gjøres og fullføres. Og det noe jeg gleder meg veldig til mens noe jeg ikke gleder meg like mye til. De neste månede blir både tøffe og tunge på mange måter, samtidig som det kan bli godt, bra og fint. Jeg syns det er vanskelig og vite hvordan jeg skal ta alt, for jeg vet det kommet til å komme mange utfordringer og ting jeg bare må bitte tennende sammen på, og jeg vet også at det kommer til å bli veldig mye glade.

Hva som skjer de neste månedene kommer jeg mer fram til etterhvert og jeg skal prøve og holde dere oppdatert på det, men igjen kommer det helt an på hvordan jeg selv takler alt som skal skje. Og hva kroppen sier, for jeg må til en hver tid prøve og høre på  kroppen, og sette mine begrensninger. Jeg vet barna gleder seg veldig til noe av det som skal skje, og det vil skape en ny og bedre hverdag for hele familie. Og tankene og håpene er store på de neste månedene. 

Det jeg gleder meg mest til de neste månedene er å kunne "starte på nytt" få en ny start og forhåpentligvis en berdre hverdag. Jeg gleder meg veldig til å dele de tingene som skjer rundt oss de neste månedene, og vise dere de gode sidene. Men oppå alt det bra, må jeg også følge med det som er litt mindre gøy rundt min sykdom. Men selv om det til tider kan være veldig tungt og få nye beskjeder, eller mer og venne seg til så er det også utrolig godt og få hjelp. Og føle at noen skjønner deg, og at folk rundt deg ser. For det er noe jeg har slitet mye med at jeg føler at ingen forstår, men med det tunge og tøffe skal jeg prøve og se positivt på det. For det er så bra at jeg endelig kan få den hjelpen jeg trenger. At jeg endelig har et sted å gå for å få hjelp og veiledning. For det er utrolig viktig, og føle at man blir sett og hørt og det er de små tingene som er lett og glemme jeg må klare og huske på når ting er litt vondt å høre, eller at jeg føler at ingen forstår. For folk prøver jo egentlig bare og hjelpe og gjøre ting bedre for meg.

  • 11.08.2017, 10:43

Da er man tilbake


Det har vært et tungt år med mye nedtuere og mye nytt og ta seg til. Det er har vært mye utfordringer og vanskelig beskjeder og mye som man bare må læres seg og godta. Det er her gjort at jeg valgte og legge bloggingen helt til sides og kunn tenke på meg og familie. Konsentrere meg om å passe på familie og lære meg og leve med den nye tilvenningen.

Det er sikkert mye jeg kunne blogget om i denne peroioden, men noen ganger må man velge hva som er viktigst. Dette året som har vært, har vært tøft på mage måter og jeg har måtte bite i det sure eplet mange ganger. Jeg har syns det har vært viktig og kun konsentere meg om familien og meg selv og har derfor måtte legge alt annet til siden. Jeg har nå lært at jeg nå bare må godta at jeg er som jeg er og at det ikke er så mye annet en tilpassning og det å lære seg og leve etter hva kroppen sier, og slutte og presse meg i alle rettninger. Jeg Jeg har fortsatt mye og lære og mye tunge tilvenninger og tilpasse meg, men likevel vil jeg nå sette igang igjen. 

Det siste året har vært utfordrene på mange måter spesielt for meg fordi jeg har fått så mye utventede beskjeder og fått vite så mye nytt jeg ikke vise i forhold til mim CP diagnose. Og det og klare og tenke at det er sånn det har blitt, og at det er sånn det er å leve med CP når jeg aldri har møtt på en så stor vegg har vært tungt. Både fysisk og psykisk. Jeg orker ikke å dra opp alt jeg har vært igjennom på dette året men noe vil dere nok få høre om, og noe vil dere kanskje se etterhvert. Det er en lang vei igjen og gå og men det har også godt en lang vei. Nå er jeg klar for og begynne og skrive litt igjen, og dele både gleder og oppturer med dere. 

Er det noe spesielt dere ønske og lese om eller vite om så er det bare og kommentere i kommentarfeltet, så skal jeg lage er innelegg om det så godt jeg kan. Hvor mye blogging det blir i starten får vi se. Jeg vet ihvertfall at vi har en full helg i vente med mye morsomt så litt oppdateringer fra helgen kommer helt klart. Barna kommer ihvertfall til å stortrives i helgen det er jeg sikker på.

Dette var egentlig bare en liten Hei, jeg er tilbake innlegg, og så håper jeg dere har lyst til å følge meg og min familie vidre inn i tiden som kommer.

  • 09.12.2016, 21:07

9 Desember: Thea-Aurelia sin utvikling


Hei, alle sammen idag er det 9 desember, og 15 dager igjen til jul. Og idag tenkte jeg å ha en liten oppdatering på Thea-Aurelia. Hun har blitt 10 måneder nå og har lært seg veldig mye spennende så derfor tenkte jeg å skrive litt om det. 

Tiden etter Thea-Aurelia ble født har godt veldig fort. Og hennes utvikling har vært litt anderledes en Sarah-Isabell sin. Sarah-Isabell gjorde ikke så mye av de tingene babyer flest gjør, men det har Thea-Aurelia gjort, og det er litt morsomt å se henne gjøre de tingene. Jeg syns det var utrolig gøy å se Sarah-Isabell lære nye ting og det er like morsomt når Thea-Aurelia lærer nye ting. 

- Nå er Thea-Aurelia 10 måneder og har lært seg veldig mye. For ikke så veldig lenge siden lærte Thea-Aurelia å kryppe. Hun var ikke så veldig ivrig i starten men nå er hun i alle kanter av stuen hele tiden. Hun er kjempeflink. Hun får tak i det hun vil ha og en veldig rask på å komme seg frem. Nå kan man ikke se en sekund bort fra henne uten at hun er bortpå noe hun ikke har lov til. Hahah.

- Når hun lærte seg å krype lærte hun også å sette seg opp og legge seg ned selv, så hun er veldig mye opp og ned fra gulvet. Hun kryper bort til noe hun vil leke meg også setter hun seg opp og begynner å legge med det, og når hun er lei legger hun seg ned igjen og finner noe annet og leke med. Det er også mange ganger hun liker å krype bort til Sarah-Isabell for å leke med henne også. 

- Thea-Aurelia har også begynt å reise seg litt opp etter møbler, men trenger en liten dytt i rumpa, men når hun har kommet seg opp er hun strålende fornøyd. Da smiler hun fra øre til øre og syns det er kjempe gøy.

Det er utrolig morsomt å se alt hun har lært seg. Jeg blir så stolt hver gang barna mine lærer noe nytt. Det er kjempe spennende og se hvordan de små utvikler seg og lærere seg nye ting. En veldig spennende del av livet.



 

  • 08.12.2016, 20:56

8 Desember: En stolt mamma


Idag er det 8 Desember og dagene ned til jul går fort. Idag skal jeg fortelle om noe jeg syns er veldig morsomt å fortelle dere. For hva er vel morsommere enn å skryte av sine egene barn når dem har lært noe nytt. 

Vi har lenge prøvd å lære Sarah-Isabell at potta ikke er farlig, da hun har vært veldig redd for å sette seg på potta, og det var en lang periode hun ikke ville se potta engang da begynte hun bare å gråte. Men igår begynte den endelig å bli litt spennende og ville gjerne sitte litt på den og prøve den litt ut. Hun latet også som hun tisset i den. Noe hun syns var veldig morsomt. Igår ville hun til og med sitte på den uten bleie noe som jeg syns var veldig bra. 

Ikveld når vi skulle stelle oss ville hun gjerne prøve den litt mer. Så vi tok av henne bleien fant fram potta og hun satt seg på. Først lattet hun bare som hun tisset, men så satt hun seg ned på potten igjen, og begynte og tisset. Da ble jeg utrolig glad og klappet i hendene for henne. Og fortalte hunne for flink hun var som tisset på potten. Den er utrolig morsomt når barna lærer seg nye ting, og når Sarah-Isabell lærte seg og tisse på potten idag ble jeg veldig glad. Og måtte dele denne gleden sammen med dere. Jenta min begynner jammen å bli stor.



 

  • 07.12.2016, 19:46

7 Desember: Kroppen roper hjelp


Hei alle sammen! Nå er der 7 Desember og det nærmer seg stadig med til jul. Jeg gleder meg mer og mer for hver dag som går, til å feire den fantastiske julen med barna min. Det kommer til å bli utrolig koselig, men over til temaet i dag. Og jeg tenkte at jeg skulle fortelle litt om hvordan de siste dagene har hver. 

De siste dagene har vært veldig slitsomme. Jeg er veldig sliten og mye vondt i kroppen. Jeg har egentlig lyst til å bare holde sengen og slappe av, men vet at det beste er å komme seg ut litt. Få litt frisk luft og røre litt på seg. Derfor har jeg dratt meg opp av sengen funnet på ting og prøvd og høre litt på kroppen men samtidig ikke la tenkene overstyre.

Når jeg har sånne dager er det utrolig slitsom. Jeg blir veldig sliten av sånne perioder og syns det er veldig vanskelig. Det er vanskelig å takle både fysisk og psykisk. Men selv ved sånne dager er jeg nødt til å holde meg opp. Jeg kan ikke sperre meg inn og tenke at det går over for det er ingen kur. Så lenge jeg klarer gå imot det som er tøft kan jeg vinne. Det blir ikke et lange innlegg idag, rett og slett fordi jeg ikke er i form, og ikke har så mye på hjertet. Det eneste jeg kjenner i kroppen min akkurat i kveld er kroppen som roper etter hjelp. 



 

  • 06.12.2016, 09:00

6 Desember: En kronisk sykdom, med en evig kamp


Idag er det 6 desember og jeg har tenkt til å dele litt av mine tanker om den tiden og kampen jeg er igjennom. Jeg lever med en kronisk diagnose som krever mye i hverdagen. Jeg lever en ting tid, der jeg har mye tenker og følelser som er vanskelig å ha. Men det å kunne dele mine bra og dårlige tider med dere hjelper meg mye i hverdagen. Livet er ikke bare på roser, og det er viktig å vise begge og ikke bare det perfekte liv, for ingen har et perfekt liv.

Jeg kunne ønske jeg kunne jobbe, gå på skole, gjøre som alle andre ungdommer og voksene. At jeg kunne leve et liv uten å tenke over alt jeg gjør. At jeg kunne gå fritt uten og blir syk. At jeg kunne gi barna alt jeg vil av opplevelser, reise rundt og finne på ting uten og å tenke på hvordan formen vil være etterpå. Men dette er ting som nesten er umulig å ordne på. Jeg er kronisk syk og vil alltid ha et liv der jeg må tenke over hver en ting jeg gjør. 

Jeg har alltid satt meg store mål og alltid nådd målene mine, det klarer jeg ikke lenger. Alle mål jeg har prøvd å satt meg siste tiden har blitt stoppet på veien. Enten har jeg blitt syk eller så har jeg måtte gitt meg fordi jeg kjenner kroppen stritter imot. Det er vanskelig å måtte leve sånn. Det er vanskelig å måtte tilpasse livet etter hva sykdommen tåler å ikke. Men jeg må lære og leve sånn. Jeg må lære å finne en ny hverdag. En hverdag som funker for meg.

Jeg sliter mye med dette. Jeg tenker mye rundt fremtiden jeg er 19 år har to barn og skal ha dette livet lenge. Jeg har fått etterskadene som vanligvis kommer hos 30 åringer med samme diagnose som meg. Det er tøft og tenke på at jeg aldri kan bli frisk, alt jeg aldri kan leve som jeg en gang gjorde. At jeg må tenke over hver en ting jeg gjør. At jeg kanskje etterhvert trenger mer og mer hjelp til husarbeid, og de tingene som må gjøres, så jeg har energi til barna mine. 

Jeg kommer alltid til å legge barna fram for noe annet, og jeg gjør alt jeg må for at dem skal ha en "frisk" mamma hjemme. Uannsett hvor mye hjelp jeg må ha, så skal det ikke gå utover barna på noen måte. Men det er uansett skummelt å tenke på hvordan jeg kan være om kanskje 10 år når kroppen min er sånn idag. Det er mye tanker som må takles og mye tanker som alltid kommer, og spesielt på kvelden og natta, da jeg er helt for meg selv. 

Jeg må alltid leve som dette, og må lære og finne en balanse. Jeg må finne noe å gjøre som gir meg energi og ikke tepper meg for energi. Jeg må finne en vei som fungere for meg uansett hvor vanskelig det kan være, så skal jeg finne den. Jeg skal stå i hver kamp jeg må ta, og jeg skal kjempe til jeg vinner. Det er tøft nå, men jeg skal klare det. Barna er mine viktgste personer i hverdagen, og de gir meg en glede, en viljestyrke og en hel haug med energi. De er den største gleden jeg har i livet, og for dem skal jeg finne denne kampen.

  • 05.12.2016, 19:42

5 Desember: Hvert et minne har betydning


Hei idag er det 5 desember og tenke og vise noen av mine favoritt bilder av barna så langt. Det blir tatt mye fine bilder i løpet av dagene og derfor tenkte jeg å plukket ut noen bilder av barna hver som jeg er veldig glad i. Har selvfølgelig veldig mange fine bilder av dem, men alltid morsomt å vise noen.

Bilde 1: Dette bildet ble tatt for ikke så veldig lenge siden. Sarah-Isabell er veldig glad i bilder men har kommet i det stadiget der hun vil se dem, men ikke har tid til å ta dem, derfor ble dette bildet tilfeldig tatt da vi løpte rundt og tullet og tok bilder. Men det sises jo at de beste bildene blir tatt når man ikke tenker over at det er bilde som tas. Det er kanskje noe rett i dette.

Bilde 2: Dette bildet er et bilde av Thea-Aurelia dagen hun ble født, jeg er utrolig glad i det bilde. Jeg vet ikke hvorfor akkurat det bildet falt så godt i smak. Jeg bare elsker det bildet.

Bilde 3: Dette bildet ble tatt en kveld barna badet for en stund siden. Jeg syns dette bildet er veldig fint fordi man kan se så godt at barna koser seg. De viser masse glede, og hva kan vel gjøre et mammahjertet varmere enn å se barna ha det bra og koser seg.

Bilde 4: Dette bildet ble tatt i Høstferien dag Onkelen til Sarah-Isabell og Thea-Aurelia var på besøk. Jeg syns dette bildet er veldig fin. De er ganske jevnaldrene og koser seg veldig i hverandres selvskap, og det ser man godt. Og det å sykle falt virkelig i smak.

Bilde 5: Dette er det siste bilde jeg tar med denne gangen. Jeg syns dette er et veldig fint bilde av barna sammen. Begge er godt fornøyd og ser inn i kameraet og det er ikke ofte jeg fått kan i begge i kameraet like, men her fikk jeg det. Dette bilde er et bilde jeg er veldig glad i. Som sakt er det mange flere bilder, men disse jeg valgte nå, flere kan komme senere om det er et ønske med flere sånne innlegg.



 




 

  • 04.12.2016, 12:35

4 Desember: Fødselshistorien med Thea-Aurelia


Idag er det 4 Desember og dagene bare løper av sted. De siste dagene har gått ufattelig fort. Som liten husker jeg dagene var mye lenger men nå som jeg selv har fått barn går dagene alt for fort, og man må bare nye hvert sekund man har. Idag skal jeg skrive om fødselshistorien til Thea-Aurelia. Jeg vet det er noe som veldig mange syns var spennende og lese om da Sarah-Isabell ble født og tenke derfor at jeg kunne skrive om fødselen med Thea-Aurelia også.

Det var tidlig på morgen og jeg sto opp for å reise inn til sykehuset. Det var dagen de skulle sette igjen fødselen. Jeg hadde vært dårlig gjennom nesten hele svangerskapet og derfor fant vi ut at det beste bare var å sette igjen fødselen. Og hadde fått beskjed om at hvis fødselen ikke begynte iløpet av helgen satt de igang på Mandag. 

Når jeg kom inn på mandag, sjekket de først alt var som det skulle og det var det. Også måtte de undersøke meg for å finne ut hvilken metode de skulle bruke for å sette igjen. Og de fant fort ut at det var såpass modent at de derfor bare ville begynne på tablettene som får livmoren til å begynne å jobbe og åpne seg. Jeg fikk første tabletten og måtte detter det ligge stille i 2 timer, det fordi tabletten skulle virke inn. Etter to timer bruket vi tiden mest på å bare slappe av og hvile ut til det skulle skje noe mer. Tiden gikk og ting virket veldig rolig, men samtidig merket jeg at det jobbet litt og følte mest for å gå fram og tilbake litt. Det var bedre å gå fram og tilbake i gangen enn å ligge stille i sengen. 

Martin var på jobb mens jeg og mamma var på sykehuset. Og vi planla at hvis det begynte så skulle vi si ifra så han kunne komme. Klokka begynte å nærme seg 3 og ting var forsatt litt rolig, men samtidig merket jeg at det jobbet der, og det å ligge i sengen var ikke noe jeg ville. Det kom inn en sykepleier inn for å sjekke hvor stor åpning jeg hadde ca klokka 15, og sa at det fortsatt var en stund til ting skjedde, men at det kan være godt å ta seg en god og varm dusj, men sa fort at jeg ikke ville, og at jeg heller ville gå litt. Men i det sykepleieren gikk fant jeg ut at en dusj kanskje hadde vært godt likevel, så jeg gikk i dusjen. 

Klokken begynte å nærme deg 15:15 og jeg sto fortsatt i dusjen og kjente plutselig at noe begynte å skje, så jeg gikk ut av dusjen tørket meg og fikk på meg trua. gikk ut til mamma og fikk henne til å ringe på. Sykepleieren som sa det var en stund til ting skjedde kom inn igjen, og jeg sa nå er ting igjen. Hun sjekket åpningen igjen, og jeg ble kjørt rett inn på fødestuen. klokken var nå ca halv 4. De spurte om jeg klarte å flytte meg over til fødesenga, men jeg sa de måtte vente, fordi jeg lå mitt i en rie. De sa jeg måtte komme meg over i fødesenga så de hjelp meg med å gå bort til fødesenga. Jeg lå der fikk lystgsass og spurte fort om dette kom til å ta lang tid, og så mye mer rakk jeg ikke før de så at dette gikk så fort at de bare måtte ta vannet. Og det var ikke mange riene jeg hadde før Thea-Aurelia var ute 15:42 og la på brystet mitt. En vaker velskapt jente i lå på brystet mitt og søkte etter puppen. 

Ting gikk så fort at vi ikke rakk og ringe Martin før Thea-Aurelia var ute. Så etter jeg var ferdig å føde ringte jeg Martin og så han hadde blitt pappa, og han kom så fort han kunne. Jeg har aldri hatt noen vondte fødsler, og ting har gått veldig fort, men med Thea-Aurelia gikk det veldig veldig fort, og sykepleieren syns ikke så mye om når det får fort, fordi det ofte kan ble mye problemer rundt en så rask fødsel, men det gikk veldig bra jeg slapp og sy og Thea-Aurelia hadde det veldig bra.





 

  • 03.12.2016, 18:19

3 Desember: Da livet tok en ny venning


Idag er det 3 desember og jeg har tenkt til å skrive litt om hvordan det var når livet ble helt snudd på hode for ca. 1 års tid siden.

For rundt et år siden merket jeg meg veldig unormalt sliten, og orket veldig lite. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde det eneste jeg merket var at kroppen var veldig vondt og tung og bære med seg. Jeg var mye hos legen og legen klarte ikke å finne ut hva dette kom av, derfor henviste han meg mange forskjellig steder for å hva det var som var galt. Jeg tok mange tester men alle var fine, og ingen klarte å skjønne hva som var galt. 

Det var veldig vanskelig å forholde seg til situasjonen når ingen klarte å finne ut hva det var. Jeg dårlig lenge med masse besøk både til legen og sykehuset. Jeg forhørte meg med mange forskjellig folk og ingen klarte å gi et svar. Men det var ikke vanskelig å se at jeg var dårlig. Jeg så utslitt og sliten ut og var blå under øynene og  tom i blikket.  Fastlegen min jobbet hard for å finne ut hva det kunne være for noe, men syns det var veldig vanskelig. Det begynte å nærme seg 6 måneder og legen hadde fortsatt ikke funnet ut hva det var for noe, jeg var både utslitt og deprimert. Ingen klarte å gi meg svar og det var en veldig vanskelig periode og takle. Jeg var dårlig men ingen ante hva som gjorde at jeg var så dårlig. Det var veldig vanskelig å takle, og jeg var både redd og lei. Jeg var redd for hva de ville finne ut, redd for hvordan tiden vidre ville bli og hvordan jeg skulle takle dette.

Så kom dagen jeg tilslutt begynte å tenke på ar dette kunne ha noe med Cerebral Paresen som gjorde at jeg var så dårlig. Jeg skulle til fysioterapeuten med Sarah-Isabell den dagen, og hun var også min fysioterapeut når jeg var liten, og jeg tenke at hun kanskje kunne litt om min diagnose og der tok jeg rett. Hun viste masse om min diagnose, som de fleste ikke vet om. Det er veldig få leger som kan noe om Cerebral Parese på voksene folk, men jeg fikk veldig god hjelp av fysioterapeuten. Hun så jeg burde melde meg inn i CP-forbundet og reise til fastlegen for å bli henvist til Sunnaas sykehuset. De er fordi Sunnaas sykehus er det eneste stedet som kan hjelpe meg og gi meg svar på ting om min diagnose. Sunnaas sykehus er det eneste stedet som kan nok på Cerebral Parese på voksene til å kunne hjelpe meg. Og det gjorde meg veldig lettet. Da hadde jeg gått et halv år med tusen spørsmål, deperisjon, redsel og mye tårer, og endelig kunne jeg kanskje få svar på alt jeg lurte på. 

Det halvåret var veldig vanskelig for meg å taklet, ikke bare for meg, men også for resten av familien som måtte gå igjennom denne tiden med meg. Det var ikke bare vanskelig for meg å gå igjennom dette, men også alle andre som sto meg nær som måtte stå og se på alt jeg var igjennom. Og det var en stor lettelse for alle når jeg endelig kunne begynne å få hjelp.



 

  • 02.12.2016, 12:31

2 Desember: Er Martin pappa til begge barna?


Idag er det andre desember og det er kun 22 dager igjen til jul. Jeg gleder meg veldig til jul i år. Det ha være sammen med barna på sånne dager er utrolig koselig, og dette er også første julen til Thea-Aurelia noe som er veldig stas. Men tilbake til det jeg skal skrive om idag:

Jeg får veldig mange spørsmål om Martin er pappan til begge barna. Jeg vet ikke hvorfor jeg får så veldig mye spørsmål om akkurat det, men det er ihvertfall noe jeg tenke å skrive litt om idag. Jeg og Martin har vært sammen i ca.3,5 år nå, og ha det veldig bra sammen. Vi har vært igjennom veldig mye sammen og livet vårt endret seg veldig fort. Vi ble foreldre veldig tidlig i forholdet vårt, og mistet mye av det å bare være oss. Det har ikke gjort noe for vårt forhold vi har det fortsatt veldig bra sammen fordi om, og koser oss veldig som familie. 

Når det kommer til Martin og barna så er Martin pappa til begge barna. Og har alltid vært en del av begge barna. Han det er lett og se at det er Martin sine barn fordi begge har likhetstrekk etter Martin. Han er veldig glad i barna sine, og storkoser seg i dems selskap. Hvorfor folk lurer på om Martin er pappa til begge barna vet jeg ikke helt, men kanskje ikke alle lesere vet at vi fortsatt er sammen, siden det ikke skrives så mye om han på bloggen. Men vi har ihvertfall hvert sammen siden før jeg ble gravid med Sarah-Isabell. Så ja han er pappa til både Sarah-Isabell og Thea-Aurelia.



 

  • 01.12.2016, 21:33

1 Desember: Da jeg fikk vite at jeg var gravid med Sarah-Isabell


Hei, alle sammen! Jeg har vært fraværende fra bloggen en stund og det er fordi jeg ikke har vært i form og hatt nok og tenke på! For å klare å skille mellom privatliv og det offentlige var jeg nødt til å legge bloggen litt til sides. Men jeg har nå kommet på en litt morsom ting å ha på bloggen nå som desember har begynt. Jeg har valgt å ha en liten adventskalender der det hver dag kommer et nytt innlegg om meg, barna eller familie. Er det noe spesielt dere vil at jeg skal skrive opp kan dere bare kommentere i kommentarfeltet under, så skal jeg skrive et innlegg om det i løpet av tiden før jul.

Idag er det første desember og starten på nedtellingen til jul har begynt. Det er mye som skal gjøres og pakker som skal ordnes. Men det jeg skal skrive litt om idag er dagen jeg fant ut at jeg var gravid med Sarah-Isabell

Jeg var 16år, gikk på p-piller og trodde det ville funke. Men der tok jeg feil. Jeg hadde hatt kraftige blødninger i ca. 1 måned da jeg syns dette var litt rart. Jeg fant ut at jeg måtte reise til legen for å høre hva dette kunne komme av. Det tok ikke lang tid før hun sa at hun mistenkte at jeg var gravid, og ba om å få ta en blodprøve for å se hva den viste. Den var negativ. Jeg fikk beskjed om å komme tilbake om 3 uker for å ta en ny test, da den kunne vise feil svar siden jeg brukte p-piller. Det tok ikke mer enn en ukes tid før jeg og mamma tok en ny test hjemme og den viste positiv.

Jeg glemmer aldri den dagen. Jeg og mamma var på badet og testen viste positiv. Det var dagen som snudde hele mitt liv på hode. Jeg skulle gå få å være barn til å bli "voksen". Når vi så testen ble det helt stille på badet, hverken jeg eller mamma hadde så mye å si med en gang. Jeg viste ikke om jeg skulle være trist eller glad. Alt gikk i surr. Mamma tok ting veldig fint og støttet meg fra dag 1, og det var veldig betryggende og ha mamma der. Hun sa alltid at valget var mitt, og at uansett hva jeg valgte så måtte jeg leve med det resten av livet.

Etter testen var tatt og jeg hadde fått roet meg ringte jeg Martin for å fortelle at jeg var gravid. Og det ble helt stille i andre enden. Det var ikke mye han heller klarte å si. Ikke så rart når han sitter der som 16åring og får vite at kjæresten hans har blitt gravid. Det var ikke en lett, og skulle si det til Martin, fordi jeg viste at det ikke var noe han ønsket, men vi ble enige om at vi skulle finne ut av dette sammen, og selv om det var en vanskelig tid har vi nå en velskapt datter på 2,5år som er i sin beste alder. Hun lærer stadig nye ting hele tiden, og skaper masse glede.



 

  • 21.10.2016, 19:58

Speilbilde finner meg ikke


Hvordan føles det å stå opp på morningen, gå på badet og se selv i speilet, men ikke klare å se seg selv? Sånn har jeg det flere ganger i uken, hver måned over lang tid.

Det er ikke alltid det er like lett og stå opp. Når kroppen hamrer og banker og skriker etter hjelp. Hvorfor klarer jeg ikke finne meg selv i speilbildet?

Kroppen min er så sliten, så lei, og så utmattet. At jeg ikke lenger klarer å finne meg selv i speilbildet. Når jeg ser meg i speilet ser jeg en helt annen. Jeg ser en jente som ikke har noe i blikket, en jente på 19 år som ser helt uslitt ut. En jente som ser syk ut i ansiktet fordi kroppen er så sliten. Fargen er borte fra ansiktet. Jeg ser en jente som er bleik, blå under øynene og tom i blikket, og det er ikke meg.

Jeg er egentlig en jente som liker å finne på ting, gå ut med venner, være sosial. Men kroppen er ikke enig. Jeg vil bli frisk igjen, jeg vil ha tilbake meg selv.

Det å gå ut på skole, butikk, med venner har blitt en utfordring. Tar på sminke og prøver å skjule det sanne synet. Jeg vil ikke at folk skal se at jeg er syk, se at jeg er utmattet. Det er en tøff hverdag, men mye tunge tider. Et liv jeg prøver å gjemme fra virkelighet. Men likevel er det nesten umulig.

  • 19.10.2016, 19:59

En idyllisk familietur


I høstferien hadde vi det veldig koselig. Første delen av uken hadde vi besøk av med lillebror (onkelen til barna) og mammaen hans. Det var utrolig koselig. Andre halvdel av høstferien dro vi til Tvedestrand for å feire min tante. Det også var veldig koselig. Vi fikk møte hele den familien til pappa og det var koselig. Det er ikke så ofte jeg møter de så det er veldig koselig når det blir sånne samlinger.

Det var utrolig fint i Tvedestrand. Vi gikk oss en tur rundt der og koste oss veldig vi fikk se mange fine ting. Og barna syns det var kjempe spennende og se seg rundt. Det å oppleve nye steder i Norge er kjempe gøy. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har tenkt så mye på hvordan der ser ut i landet vårt, at det fins så mange fine steder i Norge. Norge er et fantastisk sted og det er så mye utrolig fine plasser å oppleve i Norge. 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har vært så opptatt over at jeg vil reise til utlandet og oppleve ting der, når jeg ikke engang har opplevd alle de fine plassene her i Norge. Jeg sier ikke at jeg ikke vil reise til utlandet, men når jeg var i Tvedestrand så begynte jeg å tenke veldig mye på hvor fint det faktisk er i Norge også. Det å reise på en ferie betyr ikke at jeg må reise ut av landet, man kan jo reise på så mye fine ferier her i Norge også. 


Vi hadde det utrolig fint og koste oss utrolig mye som familie. Kroppen min så virkelig i fra at det var tungt for kroppen, men vi koste oss utrolig mye selvom. Dette er noe som ga oss mange fine minne. Det ble en tur med mye fine opplevelser som vil være med familien hele veien, og en ting skal jeg aldri glemme og det er at det å reise ut på ting med familien er noe av det koseligste som fins, uansett. Man får mange finner minner sammen som man kan bære på og ha gleder av sammen i lang tid.




 

Emilie Auli

Hei, jeg er en jente på 20 år og heter Emilie og er tobarnsmor til to vakre jenter. Her kan du lese om livet som ung mor, og hvordan der er å leve med to barn og en krevende diagnose. Håper du liker bloggen min og vil følge meg vidre.

Search

Bloggdesign

hits