VIDEO: Tenk at du er 4år!!

  • Publisert: 13.06.2018 18:47 Kategori: Familie
  • Sarah-Isabell du er en helt fantastisk jente og storesøster. Du er nå 4 år og jeg føler tiden bare løper fra meg. Hvor er den lille babyen min? Du har blitt stor jente nå, som du liker å bli fortalt. Du er stolt av og være 4 år, og dette er en dag du har gledet deg til lenge. Du begynte å masse om 4års dagen når du ble 3år, og nå er din store dag her.

    Jeg syns det er utrolig trist å ikke vært med deg på bursdagen din, men du skal vite at mamma er kjempe glad i deg. Og det er viktig at mamma blir frisk, så jeg kan være med deg og Thea-Aurelia hverdag igjen. Mamma er masse glad i deg og ønsker deg en fin bursdagsfeiring. Og ikke glem at du har lov til å spise så masse kake du bare vil idag for idag er det du som er sjefen! Jeg ønsker deg en super fantastisk dag, og håper du koser deg masse. Mamma er kjempe glad i deg, og skulle ønske jeg var der sammen med dere idag, men mamma kommer tilbake sterkere enn noen gang. Elsker deg og Thea-Aurelia kjempe masse. Gleder meg til de møtes igjen.

     

  • Publisert: 13.06.2018, 18:47
  • Kategori: Familie
  • #comments">0 kommentarer
  • En ond sirkel

  • Publisert: 12.06.2018 19:41 Kategori: Familie
  • Det å komme inn på en ny plass med nye ansatte, nye pasienter og nye rutiner, har vært tøft på mange måter. Det blir på en måte en følelse av å begynne litt på nytt. At man må starte litt på nytt. Samtidig har tilvenningen gått veldig fint. Mye bedre enn jeg selv trodde i starten. Jeg gruet meg mer enn noe annet, og syns det var kjempe vanskelig med en gang. Men jeg ble godt tatt imot, og kjenner jeg begynner å komme litt inn i noen rutiner.

    Jeg er generelt litt redd for å legges inn på nye avdelinger og steder. Og syns sånne overganger er veldig vanskelig, og at det er veldig skremmende. Redd for å bli dømt, ikke få hjelp, ikke bli hørt eller ikke bli tatt på alvor. Det har kanskje mye med at jeg har slitt i så mange år, uten å bli tatt onkelig på alvor. Det å da godta og snakke om problemene blir da veldig vanskelig fordi du er redd for å bli avist, og da er det mye enklere å bare være stille og ikke si noen ting. Og det er en ond sirkel jeg har kommet inn i, men samtidig har jeg kommet veldig mye og klarer å snakke mer og mer som tiden går. 

    Jeg har hatt problemer større enn de fleste rundt meg har vist, og det er mange grunner til det. Men den største grunnen har egentlig vært fordi jeg har ikke ville belaste familien med. Jeg har ikke ville plage familien min med mine problemer, men det er i utgangs punket  veldig dumt. For det er ofte familien som står deg nærmest, og det kan lage like mye belasting folk rundt meg når jeg ikke sier noe og ingen egentlig vet hva det er. Men at de vet det er noe, og tenker på hva de kanskje skal gjøre, eller hva de kan spørre om eller hva de kan hjelpe til med. Men i mitt hode er det på mange måter feil og dele problemene mine med nær familie, men dette er noe jeg har vært nødt til å øve meg på, og føler selv at det har blitt mye bedre enn det var for en stund tilbake. Og det er rart men jeg er glad for at mamma nå vet, at hun kanskje kan forstå, og at jeg har en jeg kan snakke med hvis jeg trenger det. For noen ganger er det familie du trenger å snakke med om ting, mens andre ganger er det helsepersonell. Men jeg er på vei i riktig retning, og det er jeg veldig glad for. Selv om veien fortsatt er lang, kommer jeg likevel framover og det er jeg glad for. Jeg kan endelig få hjelpen jeg trenger, og komme meg opp på beina igjen.

  • Publisert: 12.06.2018, 19:41
  • Kategori: Familie
  • #comments">0 kommentarer
  • Innlagt på langtids avdeling

  • Publisert: 10.06.2018 14:11 Kategori: Familie
  • Etter 3 måneder på en lukket psykiatrisk post har jeg endelig kommet meg videre. De å ligge inn på en øyeblikkelig hjelp post i så lang tid, kan lage litt problemer når du skal ut i hverdagen igjen, men  for meg har det vært nødvendig på mange områder. Jeg ble først behandlet for depresjon, og etterhvert videre utredet. Men nå har jeg endelig kommet meg et skritt nærmere. Jeg er nå lagt inn på Fekjær som er et Psykiatrisk senter. Det vil si en langtids avdeling, med behandling. Det er ikke en lukket post, men en plass som du lærer deg å leve med de problemene du har. 

    Først tiden her har vært ganske skummel. Det å bli kjent med nye folk, og nye personale det har vært en utfordring. Og det vil nok ta litt tid til å vender seg til nye rutiner og planer. Dette er jo en helt annen avdeling enn den på reinsvoll. Som sagt er dette en langtids avdeling, og et behandlings senter. Det vil si at de tar ikke imot pasienter som er "for syke" til et vist tilsyn. Du må være såpass at du kan "passe på" deg selv. Og det har vært en utfordring, iforhold til å få meg videre til rett behandling. Legen sleit lenge med å få meg inn på noen behandlingssted rett og slett fordi jeg var for ustabil. Men etter mye diskusjon og samtaler fikk han endelig plass til meg på Fekjær. Hvordan det vil gå er vanskelig å si enda, men jeg håper og tror at dette vil bli bra.

    Men det som er syn i psykriatrien er at mange avdelinger legges ned, fordi staten skal spre penger. Men hvis man har jobbet eller vært pasient i psykriatrien så ser man hvor viktig det er at avdelinger ikke blir lagt ned. Det burde være mye flere avdelinger med forskjellige behandlings måter og for forskjellige problemer. For det er ikke lett og få den hjelpen du trenger om har en psykisk lidelse og det er rett og slett fordi det er for lite steder og å den hjelpen du trenger. Norge har ikke nok plasser til psykisk syke. Men det er så lett og legge ned, om du ikke har noe erfaring rundt dette tema. Jeg føler det er viktig at dette kommer fram i lyset. Rett og slett fordi jeg vet hvordan det er å ikke bli tatt på alvor eller å ikke få den hjelpen du trenger fordi det ikke fins noe passende sted. Jeg kommer til å komme inn på mer ting etterhvert, og tenker å holde dere oppdatert på veien min videre. Så håper dere vil følge veien min videre. 

    PS: Tenkte også jeg skulle ha en liten spørsmålsrunde på bloggen i løpet av uken, så hvis du har noe du lurer på eller noe du vil jeg skal skrive litt mer om så legg gjerne igjen en liten kommentar!

     

  • Publisert: 10.06.2018, 14:11
  • Kategori: Familie
  • #comments">1 kommentarer
  • VIDEO: Gi meg et håp

  • Publisert: 04.06.2018 15:00 Kategori: Familie
  • Jeg bruker mye musikken som terapi. Det å sitte å bare skrive få ting ut av hode, og få en sang ut av tenker og følelser er utrolig godt til tider. Denne sangen skrev jeg i den vanskelige tiden jeg har stått i. Den omhandler et vansklig tema og personlig tema. Samtidig som det kanskje er mange som kan kjenne seg igjen.

  • Publisert: 04.06.2018, 15:00
  • Kategori: Familie
  • #comments">1 kommentarer
  • Et umulig valg

  • Publisert: 04.06.2018 09:00 Kategori: Familie
  • I utgangspunktet skulle jeg i retten 28,29 og 30 mai. Jeg skulle da i retten mot, barnevernstjenesten og kjempe en kamp om omsorg overtakelse. En helt forferdelig kamp å kjempe. Jeg leste og leste gjennom en hel haug men papirer, for å vite hva som barnevernstjenesten hadde å ta meg på, og hva jeg kunne bruke mot dem. Det eneste som barneverntjenesten har å ta meg på er at jeg har vært inne i psykiatrien. Og i starten syns jeg dette var kjempe slemt, vondt og fikk følelsen av å bli straffet for noe jeg ikke kan noe for. Det var vanskelig å godta valget dem tok, og jeg var klar til å kjempe med nebb og klør. Jeg leste og leste og fant alt jeg kunne bruke mot dem. 

    Men så kom det dagen. Advokaten min ringte meg, for å fortelle at jeg hadde to valg. Jeg fikk da valget mellom å gå i fylkesnemneda og kjempe kampen for å få tilbake jentene. Etter forhandle en avtale med barnevernstjenesten om et forenklet vedtak. Jeg fikk da 24 timer på å finne ut hva jeg valgte. Det var et utrolig vanskelig valg. Skulle jeg gi opp alt jeg hadde tenkt å kjempe for, skulle jeg godta at barna bodde et annet sted uten kamp. Var det riktig av meg og ikke kjempe kampen fult ut? Vil jeg klare å godta at jeg ikke gjennomførte rett saken? Det var noen av spørsmålene som gikk gjennom hode mitt. En følelse inni meg sa jeg skulle kjempe kampen fult ut, mens hode sa jeg burde velge forenkla vedtak. Det var egentlig et helt umulig valg.

    Jeg brukte all min tid på å finne ut hva jeg skulle velge, og selv i etter jeg hadde bestemt meg, og sakt ifra var jeg usikker på om jeg hadde valgt rett valg. Jeg valgt tilslutt forenkla vedtak. Det var en mye bedre utgangspunkt. Da slapp jeg å stå i retten med en helse som ikke tilsa det. Jeg viste at jeg tenker på barna mine, og ønsker dem alt vell. At jeg setter dem før alt annet, og utgangspunktet mitt er stort når jeg er frisk igjen, for da viser jeg til barnevernstjenesten at jeg har tenker på barnas beste. Selv hvor tøft det var for meg og ta det valget. Vet jeg innerst inne at det var det rette valget å ta. 

    Men jeg syns det er utrolig synd at når man er psykisk syk, blir man stemplet som å ikke kunne ta seg av barn. Hello vi er i 2018, psykisk helse burde snart være godtatt, og det burde være steder man kan få hjelp, ikke bare i kommunen og poliklinikken, men hva med alle de andre avdelingene dem hadde før? Hvorfor er de lagt ned? Greit nok at staten skal spare penger, men se det fra mitt syn da. Jeg ble tatt fra barna mine i dagliglivet og får kun møte dem når det avtales på forhånd. Jeg har bedt om hjelp i mange år, men ingen som har tatt tak i det. Tenk hvis jeg hadde fått den hjelpen jeg trengte mye før. Tenk om jeg kunne fått en plass i psykiatrien, på en rett avdeling der de fokuserer på mine problemer. Et hvert menneske kan bli psykisk syk, selv den beste. Men mangelen på hjelp innenfor psykisk helse blir stadig skrenka inn, og det å få hjelp blir bare vanskeligere og vanskeligere. Tenk om helsevesenet hadde hatt en avdeling der de jobbet med mine problemer, en plass jeg kanskje kunne fått med en gang. Tenk om det var en plass som gjorde at jeg kunne fortsett kunne hatt barna, fordi jeg fikk den hjelpen jeg trengte med en gang. 

    Dette er ting jeg syns staten burde tenke på. Psykisk helsevesen burde ikke legges ned, det burde bli et større fokus, det burde være mer hjelpetiltak i form av avdelinger, og det kan jeg skrive under på at det er for lite av, akuttavdelinger sliter med å finne rette plasser til pasienter, og når de først finner en plass er det lange ventelister fordi de ikke har nok plasser. Og hvis man tenker litt brutalt, så kan det faktisk henne det er forsent når du endelig får plassen du har ventet på. Hadde Norge hatt flere steder, og avdelinger for forskjellige psykiske lidelser hadde vi kanskje sluppet de alt for lange ventelistene.

  • Publisert: 04.06.2018, 09:00
  • Kategori: Familie
  • #comments">2 kommentarer
  • hits